En hemmelighet

Elise hater meg

"Maria!" Skriket Elise igjen. Jeg snur meg. Så blir hun slengt til veggen. "Maria! Stopp!" Roper hun. Jeg tar øynene igjen veldig sikker på at jeg ikke har gjort noe. "Maria!" Skriker hun igjen. Jeg åpner øynene sakte. Så ser jeg på hun bli sleng. *knas* sier en vase som går i bakken. "ÆÆÆæææ!" Skriker hun og faller på bakken. "Maria! Gjør noe!" Roper hun.

'Hahaha, dette var morsomt. Jeg vil ikke ha hun i familien. Hun har bare kule krefter. Så kommer hun til å ta plassen min' tenker hun.

Jeg gikk mot utgangen sakte. Forbi hun mens hun holdt på å prøve å få meg sparket ut. "Elise! Nå får du det som du vil!" Sier jeg stille til hun. Så forsvinner jeg ut dørene. Det siste jeg hører jeg Egil som roper navnet mitt, men jeg bryr meg ikke.

Jeg setter meg på en trestamme. Tenker hva jeg skal gjøre. "Jeg kan prøve å løfte på ting" sier jeg til meg selv. Først ser jeg på en Stein som kanskje veier 5 kilo? 'Beveg deg' tenker jeg. Steiner flyr opp. Så kaster jeg den mot et tre sånn at den knekker i 2. Etter det ser jeg på en Stein som er større. Kanskje 10 kilo? Den flyr opp. Så lar jeg den fly der opp. "Hvor lenge klarer jeg å ha deg oppe i luften?" Sier jeg til steinen, selv om jeg vet den ikke klarer å svare tilbake. "Har du begynt å snakke med steiner nå?" Spør Egil bak meg, sånn at jeg skvetter og mister steinen i bakken. "Hva vil du?" Spør jeg litt surt og snur meg mot han. "Jeg hørte hva Elise tenkte jeg og" sier han. "Og? Hun skifter uannsett ikke mening om å hater meg" sier jeg. "Nei, men jeg har sagt i fra til Morten" sier han. Jeg fryser til. "Sa du det når alle hørte på?" Spør jeg. "Nei, jeg spurte om å snakke med han alene" sier han sikkert. Jeg sukker. "Du har ikke tenkt til å komme tilbake?" sier/spør han. "Nei, jeg tror ikke det. Tenk hvis det faktisk skjer. At jeg mister kontroll over kreftene mine, sånn at jeg skader dere" sier jeg. "Da hjelper vi" sier han og setter seg ved siden av meg. Jeg ser på han og han ser på meg. "Kom tilbake" visker han. "Vi trenger deg" fortsetter han. "Hvorfor? Sånn at Elise kan bruke meg så kaste meg ut igjen?" Sier jeg og ser ned i bakken. "Nei, fordi vi er glad i deg. Alle sammen" sier han og legger en arm over skulderen min. "Feil, Elise hater meg" sier jeg og legger hode på skulderen hans.

Vi satt sånn en stund. "Elise er glad i deg. Hun må bare bli kjent med deg" sier han. "Hvordan vet du det?" Spør jeg. "Fordi, hun likte ingen av oss i starten, men hun måtte lære seg at hun ikke er den eneste i verden" sier han. "Men tenk hvis det ikke funker" sier jeg. "Men tenk hvis det funker" sier han tilbake. Jeg løfter hode og ser på han. Vi sitter sånn en stund. Ser hverandre i øynene. "Kom tilbake" visker han. Jeg sukker. "Plis" visker han.