En hemmelighet

Historie

"Vi kan dra nå!" Sier Kasper til Morten. "Nei, du har ennå et kraftig slag. Du kan besvime når som helst" sier Morten. "Men da redder Maria meg!" Sier Kasper. "Hvis du bare slapper litt av i noen dager, kan du dra" sier Morten. De to har diskutert hele tiden. "Men tenk hvis De Mektige kommer og tar Maria? Da er det for sent" visker Kasper. Morten sukker. "Jeg kan dra alene" sier jeg og reiser meg. "Nei!" Sier Morten fort. Jeg setter meg ned igjen. "Maria, det er alt for farlig" sier Morten litt roligere. "Jeg kan bli med" sier Emre. Morten ser på Emre, så på meg, så på Emre. "Emre, Please" visker han. "Det er ikke farlig" sier han. "Jo, Kasper er en varulv og klarte å skade seg så kraftig st han må hvile i dager" sier Morten. "Jeg klarer meg" sier Emre. "Eller så kan jeg bli med" sier Elise. Jeg ser på hun. Hun bare smiler til meg. Morten sier ikke noe til Elise. Hvorfor ikke? Er ikke Elise like viktig som Emre for Morten? Eller har det noe med synet til Elise som jeg ennå ikke har fått vite noe om?

'Lurer på om Maria lurer på hvorfor ikke jeg sier i mot Elise. Men jeg vet jeg ikke kan. Hun er fri...' Tenker Morten.

Hva mener han med at hun er fri? "Emre kan bli med meg" sier jeg og ser på Emre. "Hvorfor ikke jeg?" Spør Elise og løfter et øyenbryn. "Nei, ikke noe spesielt, bare at Emrr spurte først og.. Ja..." Sier jeg litt usikkert. "Javel da!" Sier hun høyt og irritert med en liten lyd av sinthet. Så går hun ut. Har jeg gjort noe gale nå? Jeg ser på Morten. Han bare sukker og ser ned. "Morten? Hva mener du med at Elise er fri?" Spør jeg. "Det er en lang historie" sier han og ser på meg. "Jeg har tid" sier jeg. "Du vet at jeg har adoptert Emre og Egil" begynner han. "Ja, g Elise" sier jeg. "Nei, Elise bare dukket opp. Hun var vamyr alene, men så fant hun oss" sier han. "Det var da ikke så lang historie" sier jeg. "Jeg har nettopp startere" sier han og smiler. Jeg bare nikker et lite nikk. "Det er jeg som har skapt Miranda, Egil og Emre. Så egentlig har jeg ikke adoptert de, jeg har bare skapt de. Miranda holdt på å dø fordi hun hadde falt utenfor en klippe. Da hun ble innlagt på sykehuset hadde de ikke noe håp. Så de sendte henne til liksykehuset. Da jeg så henne, hørte jeg ennå at hjerte hennes dunket litt, så jeg ga henne litt av giften min" sier han. "Var det ikke vanskelig? Ville du ikke drikke blodet hennes?" Spør jeg. "Nei, fordi jeg visste at hvis jeg klarte å redde henne, ble hun min for alltid" sa han. "Det samme skjedde med Emre og Egil, bare det at de ikke falt utenfor et stup" fortsetter han og ler litt. "Hva skjedde med de to andre?" Spør jeg. "Emre ble mobbet på skolen. Folk sparket han og slo han. En dag tålte ikke kroppen mer, så da en slo til han, mistet han nesten pusten. Han vred seg i smerte og ble innlagt på sykehuset" svarer han. "Er det derfor Emre kan føle hva andre føler? Fordi han hadde det vondt hele sitt menneskeliv" sier jeg. Morten nikker. "Hva med Egil?" Spør jeg. "Han ble også mobbet. Bare at de ikke slo og sparket. De baksnakket han. Han ble utrolig trist, fordi han hørte søt det de sa om han. Så en dag ble han så lei st han skulle løpe hjem, men en bil kom kjørende i full fart og.... Ja du vet resten" Sier han og smiler et lite smil. Han ble påkjørt. Jeg smiler tilbake. "Men Elise?" Spør jeg. "Ja, familien min skulle ut og jakte. Da vi møttes for å gå hjem, kom Elise. Først gjemte hun seg Og følgte etter oss hjem. Og jeg syntes det var greit. Da vi kom hjem snakket vi to sammen. Hun fortalte at de som hadde skapt henne hadde forsvunnet" sier han. "Hvordan ble hun vamyr?" Spør jeg. "Hun trodde at hun så en mann, men det var ingen. Folk trodde hun var gal, så de sendte henne til psykolog-hus. Der så hun den samme mannen, men ingen trodde på henne. En kveld da alle hadde lagt seg til å sove, kom mannen inn på rommet hennes. Elise var livredd. Mannen kom nærmere og nærmere så bet han hun" sier Morten lavt. Stakkar Elise....

"Kan vi dra nå?" Spør Kasper for 1325 gang. Han har mast nå i 2 dager. "Imorgen" sier Morten. "Endelig!" Sier han. "Maria? Blir du med på jakt?" Spør Emre. "Ja" sier jeg og smiler. "Ses snart" sier jeg til Kasper. Han smiler og sier hade.

"Skal vi hver sammen? Eller møtes her?" Spør Emre. "Vi kan hver sammen" sier jeg. Jeg har ikke lyst til å hver alene fordi jeg ikke har jaktet så mange ganger. Vi løper mot en flokk. Emre tar en av de største. Jeg tar en av de mellomste. Så drikker vi. Jeg har ennå ikke blitt vandt til blodsmaken. Men jeg drikker det uansett. "Er du ferdig, eller vil du ta en til?" Spør Emre når vi har drukket ferdig. "Jeg er ferdig. Er du?" Spør jeg. "Jeg er ferdig" sier han. "Da løper vi hjem" sier jeg.

"Kan vi dra nå?" Hører jeg Kasper spør til Morten igjen. "Jeg har allerede svart" svarer Morten rolig.