En hemmelighet

Bitt av foreldrene mine

"Maria! Vi skal dra nå!" Roper mor nedenfra. "Jeg kommer snart!" Roper jeg tilbake. Foreldrene mine jeg og skal på camping. Det kommer til å bli kjempe kjekt. Det er sommer. Foreldrene mine har ikke vært ute en eneste sol dag. Og de er så bleke. Men de sier at de ikke liker sol. Det er noe jeg føler ikke stemme egentlig. Men foreldrene mine vill aldri ha løyet til meg. Sant?

Jeg løper ned til de. "Nå skal vi til skogen!" Sier far og bærer ut tingene mine, mens jeg setter meg i baksete.

"Her skal vi hver!" Sier far og stopper bilen mitt i skogen. Jeg går ut og puster inn den gode naturluften.

"Maria! Jeg og far skal vise deg noe!" Sier mor og vinker meg mot et tre. Jeg går bort. Så kjenner jeg en voldsom smerte i hver arm. Jeg skriker alt jeg har. "Mor! Far!" Roper jeg og faller ned på bakken. Men de er ikke her. Bilen er her heller ikke. Jeg er alene. Forlatt.

Jeg skriker og rister på bakken i skogen. Hele kroppen min svir. Det har den gjort i dager. Men det har roet seg litt ned. Jeg prøver å reise meg. Jeg føler meg så tørst. Tørst etter blod. Jeg ser ned på armene mine. Det er to sirkler. En på hver arm. Jeg begynner å gå sakte inn mot skogen. Alene. Tørst.

Hvor er foreldrene mine? Hvorfor forlot de meg?

"Hvem er du?" Spør en stemme bak meg. Jeg snur meg. "Hvem er du?" Spør jeg. "Jeg heter Egil," sier han og smiler. "Jeg heter Maria," sier jeg. "Så? Er du ny?" Spør han. "Ny?" Spør jeg. "Som en av oss?" Spør han og smiler sånn at tenne vises. Hoggtennner? "Jeg skjønner ikke," sier jeg. "Følg etter meg," sier han og begynner å løpe. Han løp fort. Jeg kommer aldri til å ta følge med han!Jeg begynner å løpe og finner ut at jeg var utrolig rask. Wow! Jeg ventet og ventet til jeg skulle bli sliten, men jeg ble det ikke. Og plutselig sto vi utenfor et hus.

"Jeg er hjemme med en nyfødt," sier Egil og går inn døren. Jeg følger etter. "Hei" sier flere stemmer som plutselig står foran meg. "Dette er faren min, Morten" sier han og peker på en mann med fint lyst hår som er gredd bakover. "Dette er moren min, Miranda," sier han og peker på en dame med brunt hår. "Og dette er søsteren og broren min," sier han og peker på en veldig kraftig gutt som kanskje er 3 år eldre enn meg, og en jente som kanskje er like gammel på meg. Alle er bleke. Akkurat som foreldrene mine. "Hvordan skjedde det?" Spør Morten. "Skjedde hva da?" Spør jeg forrvirret. "Vi burde går og setter oss," sier Miranda og følger meg til en stue. "Vet du ingen ting?" Spør søsteren. "Hvor fant du hun Egil?" Spør Morten. "I skogen. Hun så veldig forrvirret ut" svarer Egil. "Hva har skjedd de siste dagene?" Spør broren. "De siste dagene? Vel foreldrene mine og jeg skulle på camping. Så sa moren min at hun skulle vise meg noe så jeg gikk mot dem. Og plutselig kjente jeg skikkelig smerte i armene," sier jeg og tar meg der jeg har de to sirklene. "Så forsvart foreldrene mine. Etter det har jeg lagt i smerte og rister i noen dager," sier jeg. "Kan jeg få se på armene dine?" Spør Morten og reiser seg. Jeg tar av meg den tynne jakken jeg har på. "Ja, noen har bitt henne," sier Morten. Jeg ser ned på de to sirklene. Hva mener de med bitt meg? Tenker jeg.