En hemmelighet

Kasper og meg

"Kasper? Hva gjør du her?" Spør jeg. "Foreldrene dine" sier han bare og puster dypt inn. "Hva er det?" Spør jeg. Han svarer ikke. Bare lukker øynene og puster dypere inn. Jeg tar et skritt bakover. "Maria" sier han uten å åpne øynene. "Ja? Hva er det?" Spør jeg. "Foreldrene dine!" Sier han høyere. "De..." Han stopper. Så åpner han øynene. "Drepte..." Han stopper igjen. "Moren min" sier han og puster dypt inn. De? Drepte? Moren hans? "Har de? Hvordan?" Visker jeg. Plutselig begynner han å riste. Litt. Så rister han mer. Til slutt rister han så mye at et menneskeøye ikke hadde sett han. Bare noe stort som rister. Så stopper han å riste. "Maria! Gå bakover!" Sier Kasper. Jeg går bakover uten å snu meg. Kasper får mer og mer hår på kroppen. Til slutt står han på fire bein og er blitt til en ulv. Så hopper han på meg. Men akkurat før han klarer å hoppe på meg, kommer Emre og kaster seg over han. "Emre!" Skriker jeg. "Løp!" Skriker han tilbake. Men i stedet løper jeg mot han. Kaster meg over Kasper. Kasper hyler. Emre går bakover. Jeg gjør det samme. Vi står og ser på han. Kasper halter inn i skogen. Jeg og Emre ser på hverandre. Så kommer Kasper haltende tilbake. "Dere brakk foten og 3 av ribbeina mine" sier han. "Det var din feil" sier Emre. "Hvordan kan det hver min feil?" Spør Kasper. "Du kastet deg på meg" sier jeg. "Fordi DINE foreldrene drepte moren min!" Sier han skarpt. "De er ikke foreldrene mine!" Skriker jeg. "Kanskje vi ikke burde hver venner mer!" Skriker Kasper. "Kasper! Plis! Jeg mente ikke" lengre kommer jeg ikke. "Nei! Ikke noe plis!" Skriker han og prøver å løpe inn i skogen igjen. "Kasper vent!" Roper jeg. Men det er for sent. Min beste venn er forsvunnet.

"Maria?" Spør Emre. Jeg ser på han. Vet hva han kommer til å si. Ikke fordi jeg har lest tankene han, fordi det har jeg ikke gjort. Vi ser på hverandre en god stund. Så visker jeg: "takk". Han smiler. Så kommer han mot meg og klemmer meg. Jeg klemmer tilbake. Hva skal jeg gjøre nå? Kasper er eller var min beste venn. Han hjalp meg gjennom alt....

"Maria?" Spør Emre og går ut av klemmen. Jeg ser på han. Uten å svare, men Emre fortsetter. "Hvorfor var Kasper så viktig for deg?" Spør han. "Han var min beste venn. Vi var gjennom alt sammen. Jeg husker første gang vi møttes. Det var i barnehagen. Jeg satt alene på en benk og så på de andre leke. Foreldrene mine hadde sagt at jeg ikke skulle gå bort til noen, men vente til noen kom til meg" begynner jeg. "Så kom Kasper og satte seg ved siden av meg. Jeg snudde meg mot han og smilte til han. Han smilte tilbake. Så sa han. <Er du alene?>. Jeg svarte ja. <Jeg er også alene. Kanskje vi kan hver venner?> sier han. Da han sa det husker jeg at jeg tenkte. Endelig nå har jeg fått meg en venn" sier jeg. "Vet du om han var en varulv da?" Spør Emre. "Nei, jeg tror ikke han var varulv da" sier jeg. "Etter det? Hvordan reagere foreldrene dine?" Spør Emre. "Da jeg kom hjem. Fortalte jeg at jeg hadde fått en venn. Foreldrene mine, de så ut til å bli glade. Men den kvelden fikk jeg ikke sove, så jeg skulle gå ned til de. Men da jeg sto i trappen, hørte jeg foreldrene mine snakke. De sa at det var dumt jeg fikk en venn. Og det såret meg. Spesielt fordi jeg var liten. Så jeg løp opp på rommet mitt igjen. La meg i sengen og begynte å grine smått. Neste dag skulle jeg til barnehagen. Kasper kom bort til meg. Og jeg sa: <vi kan ikke hver venner>. Han ble litt trist i fjeset. Så spurte han: <hvorfor ikke?> jeg svarte det jeg hadde hørt av foreldrene mine. Men han ville ikke gi opp på meg. Så han sa: <kanskje vi kan bare hver med hverandre i barnehagen, så later vi som ingenting> sier han og smiler" sier jeg og smiler av det. "Men hvor lenge klarte dere å holde det hemmelig?" Spør Emre. "Ikke så lenge engentlig. Vi begynte i samme klasse på skolen. Og det var da vi sa at vi var venner" sier jeg.