En hemmelighet

Et valg

"Nå skal vi dra" sier Jakob. Vi løper. Jeg vet ikke hvor, så jeg bare følger etter. Plutselig stopper vi. "Hva er det?" Spør jeg. "De kommer snart" sier Henrik.

"For en lukt!" Sier jeg og holder meg for nesen. "Det var det jeg sa" sier Jakob og ler litt.

"Hei Maria" sier Helene, Sam og Kasper overrasket. "Hei" sier jeg.

"Rett på saken" sier Jakob. "Dere har Nora" sier han. "Nei, vi tok hun ikke. Hvorfor skulle vi hatt en vamyr hos oss?" Spør Helene. "Dere kunne hevnet dere fordi dere tapte" sier Henrik. "Nei, fordi det var ikke vår familie dere vant over" sier Sam. "Det var deres slekt, og det er nok" sier Lina. "Nei, vår familie skilles fra andre varulver" sier Helene. "Hvordan da?" Spør jeg. "Vi lot for eksempel Kasper få lov til å hver med deg, selv og foreldrene dine er vamyrer" sier Sam. "Nå ser vi at du også er vamyr" sier Kasper.

'Er Maria vamyr? Hvorfor det? Lurer på om jeg kan hver venn med hun, selv om hun er vamyr' tenker Kasper.

"Hvem tok Nora da?" Spør Lina. "Vi vet ikke" sier Helene og trekker på skuldrene. "AAAAaa!!!!" Skriker Sam og faller. "Hvem tok hun?" Gjentar Lina og stopper med å skade han. "Vi vet ikke!" Sier han.

Plutselig gikk alt så fort. Helene, Sam og Kasper fikk pels på kroppen, og skarpe tenner. De ble til ulver. Jakob, Gustav og Henrik gikk på Sam, Lina og Gerog gikk på Helene. Jeg og Kasper sto og så på hverandre. Han hadde veldig tykk lyse brun pels.

'Hva skal jeg gjøre? Jeg vil jo ikke angripe Maria, men da svikter jeg familien' hører jeg Kasper tenke.

"Maria! Du må ta han!" Sier Jakob mellom all slossingen. Hva skal jeg gjøre? Jeg begynte å løpe! Ikke mot Kasper. Jeg løp vekk fra ham. Vekk fra alle sammen. De mektige, varulvene, kampen. Kampen jeg kunne valg å drepe min egen bestevenn, men også svikte De mektige.

Jeg stopper. Lytter! Hva var det? *Kniiirrkkk* Det var en lyd. "Hallo?" Roper jeg. Ikke noe svar. "Kom frem!" Roper jeg. "Hei!" Sier Egil og kommer bak meg. Jeg snur meg. "Hei" sier jeg stille. "Hvorfor er du ikke med De mektige?" Spør han. "Det trenger ikke du å vite" sier jeg. "Hvorfor ikke?" Spør han og løfter et øyenbryn. "Hvorfor bryr du deg egentlig?" Spør jeg. "Du vet hvorfor" svarer han. "Nei, jeg vet ikke det" sier jeg. "Fordi jeg liker deg, du vet det" svarer han litt irritert.

"Hvem er det?" Spør han etter en stund. "Hvem da?" Spør jeg og snur meg. "Kasper?" Visker jeg. "Er det Kasper?" Spør Egil. Jeg løper mot han og hopper i armene hans. "Jeg har savnet seg" visker jeg i klemmen. "Jeg har savnet deg og" visker han tilbake. Vi går ut av klemmen.

"Du stinker" sier jeg og holder meg for nesen. "Ikke like mye som du" sier han og hermer med å holde seg for nesen. Vi begynner å le. Det var en herlig følelse. Le med min beste venn. "Du har virkelig fått muskler" sier jeg. "Ja, det er noe varulvgreier. Du blir høyere og får mye mer muskler" sier han og ler litt. Jeg ler med. "Du får vel mange jenter på kroken" sier jeg for tull. "Haha, ja, men jeg er ennå forelsket i den jeg var i første klasse" sier han. Jeg smiler. "Du vet jeg elsker deg, bare ikke på samme måte" sier jeg og gir han enda en klem. "Hvem er dette?" Spør han og peker på Egil. "Dette er Egil" sier jeg. "Hei Egil" sier Kasper. "Hei Kasper" sier Egil. "Så du er ulvegutten?" Spør Egil litt frekt. "Er du så mye bedre?" Spør Kasper litt frekkere. Jeg går midt i mellom dem. "Det var ikke det jeg mente" sier Egil og lo frekt. "Det bryr jeg meg ikke om" sier Kasper.

'Få dem til å falle på knærne!' Tenker jeg.

Begge skriker og faller på knærne. Jeg stopper. "Slutt å krangle!" Sier jeg.