En hemmelighet

Familie problemer

Vi lente oss mot hverandre. Lukket øynene. Leppene mine traff Egils. Vi kysset. Ikke så lenge, men lenge nok til å føle følelsen av hvor godt det var. Vi bøyde oss vekk fra hverandre. Først satt vi bare og så på hverandre mens vi smilte.

"Kom hjem" visket han. "Hvorfor?" Visker jeg tilbake. "Fordi vi trenger deg" visker han. "Første man hjem!" Roper jeg plutselig og løper hjemover. Vi løper hjem. Jeg bråstopper utenfor huset. "Kom" sier han og tar hånden min. Vi går inn. Hånd i hånd.

"Vi er hjemme!" Roper Egil når vi kommer inn. "Hei Maria!" Sier Emre og kommer mot meg for å klemme meg. Jeg klemmer tilbake. "Maria!" Sier Morten glad og klemmer meg. "Jeg er så glad for å se deg!" Sier Miranda som kommer gående ned fra trappene.

Jeg biter tennene sammen for å ikke skrike. Men jeg faller på knærne. Sirklene gjør så vondt!! Jeg får et syn. En fare er på vei...

<Emre blir sur. Elise forsvinner. Familien går i oppløsning. Alt er min feil>

"Maria? Hvilken fare er det?" Spør Egil. "Ingenting" sier jeg og svelger klumpen i halsen. "Det er en fare" sier Emre. "Det er ingenting" sier jeg. "Maria, det er en fare. Du må si det, sånn at vi kan løse den sammen som en familie" sier Morten alvorlig."Kan jeg snakke med deg alene?" Spør jeg. "Ja, vi kan gå inn på kjøkkenet" sier han og forsvinner inn på kjøkkenet. Jeg og går inn på kjøkkenet. Så lukker jeg dørene.

"Hva er det?" Spør han og setter seg ned på en av stolene. "Familien går i oppløsning. Emre blir sur for noe, Elise forsvinner. Og alt er min feil" sier jeg og setter meg på en stol ved siden av han. "Hvordan kan det hver din feil?" Spør han. "Jeg tror Elise blir sint fordi jeg kommer tilbake. Hun forsvinner fra familien. Også tror jeg Emre blir sur og lei seg fordi han liker meg" jeg stopper. "Er det ikke bra at Emre liker deg?" Spør Morten. "Nei, men og ja. Jeg og Egil kysset" sier jeg uten å nøle med å si det. "Så du tror Emre blir sint på Egil?" Spør han. "Jeg vet ikke" sier jeg. "Maria? Dette er ikke din feil. Verden er bare sånn" sier han og klemmer meg. "Dere hadde det sikkert bedre før jeg kom" visker jeg til han. "Nei, det er like bra. Og faktisk bedre å ha deg her" visker han tilbake. "Dere kan jo bare late som om jeg ikke har vært her. Så forsvinner jeg. Sånn at familien ikke og å oppløsning" sier jeg og går ut av klemmen. "Og hvor skal du hver?" Spør han og løfter et øyenbryn. Jeg tenker meg om. "Jeg kan hver hos de mektige!" Sier jeg. "Maria, de mektige er ikke det rette valget. Du trenger en ekte familie. En familie som kan hjelpe deg med problemer. En som ikke lyver for deg" sier han. "Som hvem da?" Sier jeg og ser vekk. "Oss" visker han. "Hvorfor er det så viktig å ha meg i familien? Egil snakket også om at han trengte meg. At alle dere trengte meg" sier jeg og ser på han. "Maria, du er allerede en del av familien. Og Egil er kjempe glad i deg. Han elsker deg. Han sa til meg når du forsvant, at hvis du ikke kom tilbake forsvinner han også. Fordi han vil hver med deg, Maria" sier Morten og smiler. Jeg smiler litt tilbake. "Men tenk hvis alt er min feil Morten. Familien går i oppløsning" sier jeg. "Prøv å tenk positivt" sier han. "Greit" sier jeg. Så går vi ut til de andre.

Morten går til Mirandra og jeg går til Egil. "Hva er det?" Spør Egil og ser først på meg, så på Morten, så på meg igjen. "Ingenting" sier Morten. "Javel" sier Egil. "Jeg er tørst" sier jeg. "Da skal vi på jakt!" Sier Emre glad.