"Her skal vi hver" sier Morten og stopper. "Vi deler oss, men vi skal se på når du jakter" sier Miranda. "Så hvis noe går galt" sier jeg. "Da kommer vi og hjelper deg" sier Egil og tar meg på skulderen.
Jeg løper mot et rådyr. Tar det. Biter det. Og drikker blodet. Egentlig var det ikke så godt. Blodet var ikke like godt som jeg hadde trodd, men det var godt å fylle kroppen. På en måte. Da jeg var ferdig så jeg meg rundt. Lyttet.
"Hei Maria" sier to personenes bak meg. Jeg snur meg. "Mor? Far?" Sier/spør jeg. "Så du overlevde" spør far litt frekt. "J-Ja" stammer jeg. "Ja, da gjør vi det slutt for deg nå!" Sier mor. Jeg ser på hun og tenker at hun skal falle på knærne. "ÆÆææ!!!" Skriker hun og faller ned på knærne. "Hva skjer!" Spør far. Jeg stopper. "Ikke prøv å ødelegg livet mitt mer!" Sier jeg til de. Far kom mot meg.
'Kast deg i treet' tenker jeg og kaster han. "Hva gjorde du!" Skriker mor til meg. "Jeg gjør det samme som dere gjor med meg" sier jeg og prøver å holde inn tårene. "Dere ødela meg. Forlot meg. Nesten drepte meg" fortsetter jeg. "Vi prøvde" sier far, men jeg avbryter han. "Dere løy til meg!" Skriker jeg til de. "Vi prøvde bare å gjør deg sterkere" sier far. "Nei!" Sier jeg og rister på hode. "Hvis dere ville gjøre meg sterkere, hadde dere ikke forlatt meg. Og dere spurte hvorfor jeg ikke var dø. Dere sa dere skulle gjøre det slutt for meg nå!" Skriker jeg. Det ble en pinlig stillhet.
Så begynner mor å komme mot meg. Med rolige skritt."Du kan komme hjem nå! Vi trenger ikke å ha noen hemmeligheter. En vanlig familie" sier hun. "Nei! Jeg vil ikke! En familie skal ikke skilles og så bli sammen igjen. En familie skal ikke lyve for hverandre" sier jeg og går bakover. Vekk fra dem. "Kasper savner deg" sier Far. "K-K-Kasper?" Stammer jeg. "Ja, han lurer på hvor du er. Han er beskymret" sier mor. "Nei! Jeg går ikke på den! Dere vil bare ha meg hjem fordi dere skal drepe meg" sier jeg. "Enten blir du med oss, eller så ser du oss aldri i gjen" sier far. "Hade, for alltid da" sier jeg. Så forsvinner de. Jeg står og ser etter de. Men de er forsvunnet. Jeg kommer aldri til å se dem igjen.
"Maria? Går det bra?" Spør Egil og kommer mot meg bakfra. "Ja, ja, det går bra" sier jeg uten at jeg tror han trodde på det. "Skal vi gå hjem?" Spør han. "Ja" sier jeg og nikker. Vi løper hjem.
"Hvor er de andre?" Spør jeg rett før vi går inn. "De er her hjemme" sier Egil. Akkurat når jeg skal gå inn, tar han armen min. "Maria?" Spør han. "Ja" Sier jeg snur meg mot han. "Hvem er Kasper?" Spør han litt urolig. "Det er bare en venn" sier jeg og sukker. "Men hva mente de at han er beskymret for deg?" Fortsetter han. "Han liker meg. Han har vært forelsket i meg siden første klasse" sier jeg og ser ned. "Men du er ikke?" Spør han. "Nei! Nei! Nei!" Sier jeg fort og ser på han. "Kom vi går inn" sier jeg og tar hånden hans.
STAI LEGGENDO
En hemmelighet
VampiriJeg er en av dem. En av dem som er bleke. Drikker blod Og sist Dreper mennesker.... (Jeg har laget en slags "oppdatert" bok av denne, men med andre hovedpersonener og bedre språk/grammatikk. Den har samme handling da. Boken heter: "En av dem")
