En hemmelighet

Nord-Norge

"Vi begynner å løpe når solen går ned" sier jeg og ser ut. Solen skinner, men den er på vei ned. "Ok" sier han og ser på meg. "Hva stirrer du på?"spør jeg. Han har stått å sett på meg hele tiden. Og da mener jeg ikke sånn snill øyekontakt. Men han har sett på kroppen min. Hele tiden. Bare noen få ganger har han sett meg i øynene eller vekk. "Du skinner" sier han. Skinner? Jeg ser ned på meg selv. Det er sant. Jeg skinner. Skinner som diamanter. Mange tusen diamanter som ligger på meg. Men det er bare huden min. "Ja, det er det som skjer når jeg er ute i solen" sier jeg bare og ser ut. "Du kan ikke gå ut sånn, folk kommer til å tro at du er laget av diamanter" sier han. "Jeg vet det. Det er derfor jeg ikke går ut når det er sol" sier jeg.

Solen har gått ned. "Vi kan gå nå" sier Kasper. Jeg bare nikker. "Hver forsiktig gutten min" sier faren til Kasper. Han sier ingenting til meg. Bare til Kasper. Det irriterte meg litt. Men jeg bare lot det hver. "Kom igjen Maria!" Sier han og går ut. Jeg følger etter. Så stopper han. "Når jeg er ulv, kan jeg ikke snakke så du må lese tankene mine. Og hvis jeg begynner å løpe vekk fra deg, kan det hver at jeg skal jeg meg om til menneske" sier han. Jeg nikker. Så begynner vi å løpe. Han løper inn i skogen. Så kommer han tilbake i ulveform. Jeg trodde jeg måtte løpe sakte fordi han er en ulv. Og de løper ikke så fort, men han var veldig rask. Nesten like rask som meg. Vi begynner å løpe mot Nord.

'Vi kan stoppe her' tenker Kasper.

Vi stopper. Han løper inn i skogen og kommer tilbake som menneske. "Vi begynner å lete i dette området. Hvis vi ikke finner noe spor, kan vi løpe lengre vest" sier han. Vi går i hver vår rettning. Ikke så langt fra hverandre. Men vi ser nesten ikke hverandre.

Jeg stopper. Og ser ned i snøen. Så setter jeg meg ned på huk. Det er menneskesko. Flere sko også, men fra samme føtter. "Kasper!" Roper jeg. Han kommer løpende mot meg. "Hva er det?" Spør han. "Se" sier jeg og peker. "Menneskeføtter" sier han og setter seg på huk ved siden av meg. "Det er veldig få mennesker som er her på denne tiden av året" sier han. Så lukter han. Bøyer hode lengre ned mot fotsporene. "Deg lukter ikke vanlig menneske" sier han og holder seg for nesen. Jeg ler litt. "Tror du det er Egil?" Spør jeg. "Kanskje" sier han. "Vi går og ser hvor disse sporene leder oss" sier han og reiser seg. "Jeg er enig" sier jeg og reiser meg. Vi begynner å gå. Ikke som vanlige mennesker går, men litt raskere. Det som mennesker kaller for jogging. "Håper dette er Egil" mumler Kasper for seg selv. "Hvorfor det?" Spør jeg. "Fordi da blir ikke du drept!" Sier han. "Stopp!" Sier vi nesten samtidig. "Sporene er forsvunnet" sier jeg og detter meg på huk. "Hvordan kan det skje?" Spør jeg. "Det kan ha vært storm her" sier Kasper og ser opp. Skyene ligger tett. Det er vind også. "Eller så kan vinden ha tatt de" sier han og ser ned på det siste sporet. "Hva skal vi gjøre nå?" Spør jeg. "Vi kan dra den veien de siste sporene peker" sier han og peker mot Vest. Jeg nikker.