En hemmelighet

Sanheten om De mektige

"Hva pleier dere å gjøre?" Spør jeg Henrik. "Vi er jo De mektige. Så vi følger med på alle vamyrer" svarer han. "Ja, foresten hva gjør egentlig dere? Fordi dere er De mektige?" Spør jeg. "Vi passer på alle vamyrer som sagt. Altså hvis det er en som nesten røper oss, så må vi bryte inn" sier han. "Hvordan kan en røpe oss?" Spør jeg nyskjerrig. "Vamyrer kan lage en hær av nyfødte vamyrer for eksempel" sier han og gjør en håndbevelgelse som jeg ikke skjønner. "En hær av nyfødte vamyrer?" Spør jeg. "Ja, den biter mennesker sånn at de blir vamyrer. Og når de er nyfødte har de ekstra krefter fordi menneske blodet deres ligger der ennå, men etter vært blir de svakere og svakere" forklarer han. Jeg bare nikker. "Så hvis de biter for mange, kan politi og alt det i menneske verden bli helt katastrofe. Folk begynner å lure på hva som skjer, og de blir redde" forteller han videre. "Nyefødte vamyrer kan heller ikke kontrollere seg selv så bra, fordi de ikke vet helt hva som skjer og de har jo så mye krefter. Så de begynner å drepe flere mennesker og da blir det bare enda mer katastrofe" sier han uten å flytte blikket fra meg. "Hvorfor vil noen lage en hær?" Spør jeg. "Det er mange grunner til det. De vil kanskje drepe en vampyrfamilie" sier han. "Du sa at nyfødte vamyrer ikke klarer å kontrollere seg selv" sier jeg sakte. "Ja" sier han like sakte. "Jeg er på en måte en nyfødt. Eller jeg er bare noen dager snart uker gammel" sier jeg. "Hva er det med det?" Spør han. "Jeg følte og føler meg kontrollert. Hvorfor det?" Spør jeg. "Vel, det har også med hvem som bet deg" sier han. "Det var foreldrene mine" sier jeg og ser ned. "Har foreldrene dine alltid vært bleke?" Spør han. "Ja, så lenge jeg kan huske" mumler jeg og ser på han. "Da tror jeg du allerede var halvt vamyr når du ble født" sier han. Jeg bare nikker.

"Henrik!" Roper Lina fra det andre rommet. "Kommer!" Roper han tilbake så forsvinner han. Jeg begynner å gå litt rundt i huset. Eller jeg kan heller kalle det slottet. Dette er digert. Først går jeg inn på kjøkkenet, så inn i en stue, også inn i en spise stue. Etter det går jeg opp i andre etasje. Der var det en lang gang med mange dører.

"Hallo, hallo" sier en gutt bak meg. Jeg snur meg. "Hei assistent til Lina" sier jeg. "Du kan kalle meg Roger" sier han og bukker. "Fint å møte deg Roger" sier jeg og neier.