En hemmelighet

Ikke fortsette?

Kasper ligger og sover. Han trengte en pause og han ble skadet. Stakkar, jeg drar han med meg, så blir an skadet. Det burde heller vært jeg som ble skadet. De varulvene som ville drepe meg løp vekk når lederen våknet. Jeg bare står og ser på Kasper, eller så går jeg litt fram og tilbake. Men jeg sitter for det meste. Jeg er så tørst etter blod. Men jeg prøver å ikke gjør så stort nummer ut av det fordi Kasper har det mye verre. "Maria!" Sier Kasper. "Ja?" Spør jeg. Men han svarer ikke. Han lukker heller ikke opp øynene, så jeg tror han snakker i søvne. Jeg smiler litt av det.

Det er gått snart 5 timer og Kasper har ennå ikke våknet. Jeg vil vekke han, men jeg vil heller ikke vekke han. Han trenger søvn og jeg husker når noen vekket meg. Jeg ble alltid så gretten. "Maria?" Spør Kasper igjen. Først trodde jeg han snakket i søvne, men så åpner han øynene. "Maria?" Spør han igjen. "Ja" svarer jeg. "Hvor lenge har jeg sovet?" Spør han. "Snart 5 timer" svarer jeg. "5 timer! Du måtte vekket meg for minst 1 time siden!" Sier han. "Jeg ville ikke vekke deg fordi jeg vet hvor gretten jeg blir når noen vekker meg og-" lengre kommer jeg ikke fordi Kasper vifter med armene og begynner å snakke. "Du var menneske da. Jeg er varulv. Varulver trenger ikke like mye søvn som mennesker, men de trenger litt søvn" sier han og reiser seg. Jeg og reiser meg. "Vel jeg skal bare" sier han og viser at jeg skal snu meg.

"Vi begynner å goden veien" sier jeg og peker den veien vi gikk på for mange timer siden.

Turen var kortere enn jeg trodde. Men jeg og Kasper hadde det veldig gøy da. "Er du sikker på at Morten vil hjelpe meg?" Spør han. Jeg nikker. "Kom" sier jeg og drar han med. "Morten?" Spør jeg når jeg kommer inn. Jeg vet jeg ikke trenger å rope fordi vamyrer har veldig god hørsel. Men ingen kommer. "Morten!" Prøver jeg høyere. "Ja!" Sier han og er foran meg. "Kan du hjelpe Kasper?" Spør jeg. "Jeg er ikke helt sikker. Han er varulv. De er bygd opp anderledes enn mennesker eller vamyrer" sier han. "Vi er ikke bygd opp så mye forskjellig enn mennesker" sier han. "Vel, jeg kan prøve" sier han. Han begynner å gå opp til et rom, og vi følger etter. "Her må nok eg og Kasper hver alene"

Sier Morten og stopper meg, men lar Kasper få gå inn. "Greit" sier jeg. Morgen lukker døren, så hører jeg at de begynner å snakke. Jeg vet det ikke er vits i å prøve å høre etter fordi Morten vil kjenne lukten av meg så jeg går ned i stuen.

"Hei" sier Emre og setter se ved siden av meg. "Hei! Hvor har du vært?" Spør jeg. "Vi har vært på jakt" svarer han. "Hvorfor var ikke Morten med?" Spør jeg. "Vi forlater vanligvis aldri huset helt alene" sier han. "Hvorfor er du her?" Spør han. "Kasper har skadet seg, så Morten er å skjeller han" sier jeg. "Hvordan skadet Kasper seg? Jeg trodde varulvene sine bein gror fort" sier han. "Ja, de gror egentlig fort, men han har skadet seg alvorlig" sier jwg og får et alvorlig utrykk i fjeset. "Hvordan klarte han det?" Spør han. "Det var en ulveflokk som ville drepe meg, så.... Ja..." Sier jeg uten å egentlig fullføre setningen. "Hvorfor ville de drepe deg?" Spør han. "De var sultne" svare jeg. "Hvor er de andre?" Spør jeg. "De er ennå ute å jakter. Jeg sa i fra at jeg dro tidligere en vanlig fordi jeg entlig ikke var så tørst" sier han. Vi spurte egentlig bare hverandre om mye rart. Så det hørtes mer ut som en spørretundre, enn en vanlig samtale.

"Maria?" Spør Morten og står døråpingen med et alvorlig blikk i fjeset. "Hva er det?" Spør jeg. "Dere kan ikke fortsette reisen" sier han. "Er det noe gale?" Spør jeg litt i panikk. "Han må hver litt forsiktig. Det var et kraftig slag han fikk. Ikke bare i beina, men også i hodet" sier sier han. "Men tenk hvis De Mektig kommer og tar meg?" Spør jeg.