En hemmelighet

Kjærligeførlikk?

"Hvor lenge har du hatt sirkelene?" Spør Georg litt stresset. "Helt siden foreldrene mine bet meg" svarer jeg. "Kan du love meg en ting?" Spør han. "Hva da?" Spør jeg tilbake. "At du ikk leser tankene til noen av oss akkurat nå" sier han. "Ok" sier jeg. "Jeg må snakke med dere andre" sier han og forsvinner ut av rommet med de andre. Hvorfor kunne jeg ikke lese tankene dems? Er det noe gale? Sirkelene? Tenkte ikke Morten noe om hvorfor ikke sirkelene er vekke?

"Maria?" Spør Georg og kommer inn i rommet. "Ja?" Spør jeg og snur meg mot han. "Sirklene, skulle egentlig ha forsvunnet en av de første ukene" sier ham. "Hvorfor er ikke mine forsvunnet?" Spør jeg litt stresset. "Vi tror det er fordi giften fra foreldrene dine ennå ligger der litt" sier han. "Hva mener du med det?" Spør jeg. "Når noen biter deg, så går giften i blodet og du blir til en vamyr" forklarer han. "Men vi tror at giften ikke vil spre seg fordi før foreldrene dine bet deg, var du halvt vamyr" sier han. "Hva er så gale med det da?" Spør jeg. "Når du allerede er halvt vamyr sprer ikke noe av giften seg. Så enten må vi suge ut giften og gjør deg halvt vamyr igjen, eller så må du ha den smerten" sier han. Hva? Skal jeg ikke hver vamyr lengre? Smerten er ikke så ille, så jeg kan leve med den. "Jeg kan leve med smerten" sier jeg. "Ok, men smerten kan bli verre ettervært" sier han alvorlig. Jeg nikker med et litt usikkert fjes. "Maria?" Spør han og tar et steg nærmere meg. "Ja?" Spør jeg og står der jeg står. "Kan jeg spør deg om en ting?" Spør han og tar et steg nærmere. "Hva da?" Spør jeg og står ennå på stedet. "Vet du hva Kjærligeførlikk er?" Spør han og tar et til seg nærmere. "Nei, men det høres ut som kjærlighet ved første blikk" sier jeg. "Ja" sier han og tar enda et steg nærmere. Nå er vi bare 1 meter fra hverandre. "Det er når en ser en annen person for første gang, og blir helt forelsket" sier han og tar enda et skritt nærmere. Nå står vi helt tett. "Hver gang jeg ser deg, blir jeg helt varm i kroppen" sier han og tar hendene mine. Jeg slipper og går bakover. Ikke så mange skritt bare 3 eller 4. "Georg, du er veldig søt og snill, men jeg har ennå ikke kommet over Egil" sier jeg og der ned i bakken. Han gir fra seg et lite sukk. "Var dere sammen?" Spør han og kommer mot meg igjen. Stopper bare noen centimeter fra meg igjen. "Ja, eller nei, eller jeg er ikke helt sikker, men vi kysset og var alltid sammen før" sier jeg uten å løfte blikket. Han tar fingrene hans på haken min og løfter hodet. Vi ser hverandre inn i øynene. "Bare husk, jeg er der for deg. Faller du tar jeg deg imot. Går du feil vei, hjelper jeg deg til den rette veien.Trenger du hjelp, hjelper jeg deg. Gråter du, trøster jeg deg" visker han til meg. Jeg smiler. "Takk" visker jeg.

"Vi skal møte varulvene snart" sier Jakob og kommer inn i rommet. Vi går litt vekk fra hverandre. "Hvor lenge?" Spør jeg. "Om noen timer" svarer han.