Savnet av det som var.
Selv om jeg nevnte at Caleb takler hverdagen uten pappa dårlig, kan jeg ikke akkurat skryte på meg at jeg har håndtert det så mye bedre.
Jeg er nesten aldri ute lenger. Jeg sluttet på piano, som jeg hadde spilt hele livet. I stedet begynte jeg å bruke all tid på skolearbeid. Ikke at det nødvendigvis var en feil, men det var heller ikke en løsning. Verre var det at jeg sluttet å snakke med venninnene mine, Amber og Filippa.
Jeg klarte ikke dele følelsene mine med dem. Klarte ikke åpne meg om alt som foregikk inni meg. Så jeg skjøv dem vekk, på samme måte som Caleb skyver bort følelsene sine. På samme måte som han skyver bort pappa.
Jeg prøver å si til meg selv at pappa ville vært stolt av hvem jeg har blitt. Men sannheten er at jeg angrer. Jeg skulle gitt alt for å gå tilbake i tid. Tilbake til de dårlige karakterene og alle timene jeg kastet bort på skulking. Livet var lettere da. For da hadde jeg vennene mine. Sorgen føltes alltid mildere med dem ved min side.
Men den gang tenkte jeg ikke slik. Alt handlet om meg og hvor mye jeg savnet pappa.
*
"Når skal du få deg lappen?"
Caleb står i gangen, fullt påkledd og tydelig utålmodig. «Skal du sitte på til skolen?» spør han, mens jeg halvspringer forbi ham for å hente jakken min.
Jeg ler kort. «Hva skal jeg med lappen når jeg har deg som privatsjåfør?»
Caleb himler dramatisk med øynene og åpner ytterdøren. «Amber har vel fått lappen. Kan du ikke bare sitte på med henne?»
Ordene treffer som et slag i trynet. Jeg stopper et øyeblikk, men skjuler det med en dårlig etterligning av et oppgitt blikk. «Har du glemt at jeg ikke har noe særlig kontakt med henne?»
Caleb setter seg inn i bilen uten å svare. Jeg lukker døren bak meg og ser ut av vinduet, men kjenner en bølge av frustrasjon skylle gjennom meg. Hvorfor må han alltid trekke frem det?
«Jeg skjønner bare ikke hvorfor dere ikke har kontakt. Dere var jo bestevenner,» mumler han etter en stund, mens han vrir om nøkkelen og motoren starter.
Jeg vet akkurat hvorfor vi ikke har kontakt, men jeg kan ikke si det til Caleb. Han ville dømt meg for det. Han ville sagt at jeg var for selvsentrert til å slippe noen inn. Deretter ville han kommet med en preken om folk som har det verre enn meg, og det ville endt i en krangel.
I stedet mumler jeg det enkleste svaret jeg har: «Jeg må fokusere på skolen.»
Caleb sukker tungt. «Du må leve litt også, Madison. Akkurat nå er du bare et menneske som går på skolen, spiser og sover. Det er ikke sånn livet skal være.»
Han svinger inn på parkeringsplassen ved skolen. Jeg ruller med øynene. «Når ble du så poetisk? Og det er lett for deg å si.»
Han svarer ikke, bare sukker igjen. Jeg tar sekken min og stiger ut av bilen.
Caleb har alltid vært sosial og godt likt. Han er omringet av venner, selv om sorgen spiser ham opp innvendig. Jeg derimot? Jeg er helt alene, og det føles som om alt stopper opp.
Usynlig.
Min hverdag er som normalen, ingen legger merke til meg.
Jeg går inn dørene uten at én eneste person løfter blikket. Mange ville sagt at det er en lettelse å gli under radaren, men for meg? For meg er det bare en påminnelse om hvor alene jeg er.
I klassen får vi velge hvor vi vil sitte. Et privilegium for de med venner. For meg er det bare en daglig påminnelse om at jeg ikke har noen. Som vanlig går jeg til plassen min bakerst i høyre hjørne.
Første time på mandager er matematikk. Det er en pine. Ikke fordi det vi gjør er vanskelig, men fordi alle rundt meg klager. Stemmer fyller rommet, og det blir umulig å konsentrere seg. Jeg stirrer på boken, men tankene mine driver av sted.
Plutselig smeller døren opp. Alle snur seg mot den dramatiske lyden. En gutt kommer inn. Høy, med bustete mørkebrunt hår og markerte øyebryn. Selv på avstand kan jeg skimte tatoveringer som klatrer oppover halsen hans, og øynene hans, de er grønne, nesten hypnotiske. Får et øyeblikk blikket mitt til å henge igjen.
Så ser jeg ned igjen. Hva enn han er, en fyr som avbryter en skoletime på den måten, fortjener ikke oppmerksomheten min.
«Alle sammen, følg med litt.»
Jeg himler med øynene, men ser opp igjen. Læreren står foran klassen og smiler bredt. «Vi har fått en ny elev. Dette er Jackson. Håper dere tar godt vare på ham.»
Han nikker kort før læreren peker bakover, mot plassen ved siden av meg. «Du kan sette deg ved siden av Madison.»
Jeg kjenner blikket hans falle på meg, men jeg stirrer ned på beina mine. Noen sekunder senere hører jeg skrittene hans. Så kjenner jeg tyngden av noen som setter seg ved siden av meg.
Side 2
VOUS LISEZ
Fuck off I want you
Roman d'amour«Du er ikke som alle andre» 17 år gamle Madison Williams går i gjennom en sorg bare en som har mistet noen kan føle på. I etterkant har hun slitt med å finne sin mening med livet, og hva som gjør henne lykkelig. Hvem skulle tro at skolens drittsek...
