"Hei! Går det bra med deg?"
Jeg skvetter og reiser meg fra benken. Det brune, bølgete håret kan ikke være til å ta feil av, og de hasselbrune øynene jeg er så sjalu på.
"Filippa?" Jeg er nesten stum av overraskelse.
"Hva med meg da?" sier en kjent stemme bak henne.
Amber dukker opp, og håret hennes er satt opp i en hestehale. De blå øynene hennes lyser opp i solen, og jeg kan ikke unngå å tenke på hvor utrolig vakre de er. Jeg har savnet dem så mye.
"Hei Amber," sier jeg lavt, og kjenner usikkerheten bre seg i meg.
"Jackson er en drittsekk! Ikke bry deg om hva han sier," sier Filippa og trekker meg inn i en klem.
"Ja, det var helt unødvendig av ham," legger Amber til, og klemmer meg også. Jeg smiler og klemmer dem begge tilbake.
"Tusen takk," sier jeg takknemlig. Jeg innser nå hvor mye jeg har savnet dem. Jeg har vært så mye alene, og jeg skjønner ikke hvorfor jeg skjøv dem bort. Det var så egoistisk og teit av meg.
"Unnskyld," sier jeg og smiler skjevt. "For at jeg var en dårlig venn."
"Det går fint, vennen. Vi skal aldri la deg være alene," sier Amber og ler lavt. Vi ender opp med å le sammen, og det føles så godt.
"Vi har savnet deg," sier Filippa og gir meg et blikk som får hjertet mitt til å slå litt raskere.
"Jeg har savnet dere også," sier jeg og smiler stort, og en lettelse breder seg i meg. Kanskje vi kan finne veien tilbake til det vi hadde før alt gikk galt. Det føles som et første skritt i riktig retning.
*
"Jeg har vært med dere én dag, og dere har allerede fått meg til å dra på fest?"
Amber, Filippa og jeg står på rommet mitt, i hver vårt hjørne, og gjør oss klare. Jeg kan ikke skjønne hvordan de klarte å overtale meg. Hvis det var opp til meg, ville vi vært hjemme og lest en roman eller to. Men det nektet de selvfølgelig.
Amber ser på meg og fniser. "Vi har god innflytelse på deg, jeg lover."
Jeg ler og ser på henne mens hun sminker seg. Jeg bruker ikke sminke, og helt ærlig, jeg kan ingenting om det. Jeg er ikke akkurat den typen jente, om du skjønner.
"Har du ikke en annen kjole?" spør Filippa, og blikket hennes er rettet mot meg – eller rettere sagt, kjolen min.
"Hva er galt med denne?" spør jeg og hever et bryn. Jeg har på meg en hvit kjole som går til under knærne, og jeg elsker den. Filippa og Amber derimot.
De har på seg korte, tettsittende kjoler. Personlig kunne aldri jeg gått med det, men de ser fantastisk ut i dem.
"Vet du hva? Bare glem det. Den er fin," sier Filippa og smiler. Jeg smiler tilbake og ser på meg selv i speilet.
Alt som går gjennom hodet mitt nå, er at jeg virkelig ikke er et festmenneske.
Side 6
ŞİMDİ OKUDUĞUN
Fuck off I want you
Romantizm«Du er ikke som alle andre» 17 år gamle Madison Williams går i gjennom en sorg bare en som har mistet noen kan føle på. I etterkant har hun slitt med å finne sin mening med livet, og hva som gjør henne lykkelig. Hvem skulle tro at skolens drittsek...
