Dagene har flydd, og plutselig er det fredag. Om du lurer på hvordan den nye gutten, Jackson, klarer seg så langt på skolen, er svaret enkelt: han er knapt i timene. Men det er vel ingen overraskelse?
Denne uken alene har Jackson rukket å havne i en slåsskamp med Josh, skolens selverklærte konge og Calebs beste venn. Resultatet? Josh endte på legevakten med en brukket nese, og Jackson fikk to uker med gjensitting. Ikke at han ser ut til å bry seg.
Som om ikke det var nok, har han også kranglet høylytt med flere av lærerne og "selvfølgelig", rukket å sjarmere en håndfull jenter på skolen. Jacksons rykte er allerede etablert: en vandrende katastrofe.
Men tilbake til slåsskampen.
Selv om Josh måtte på legevakten, klarer jeg ikke å synes synd på ham. Hele fyren går rundt som om skolen er hans private domene, med den arrogansen bare kapteinen på fotballaget kan ha. Høy, muskuløs og med det perfekte smilet som skjuler hvor selvgod han egentlig er.
Josh elsker å ydmyke andre, slenge spydige kommentarer og le høyt når ingen tør si imot. Kanskje jeg burde bry meg siden han er Calebs venn, men sannheten er at jeg ikke klarer det. Kanskje fordi folk som Josh alltid lander på beina. Kanskje fordi det var tilfredsstillende å se ham stå der med en brukket nese og såret stolthet.
Slåsskampen startet visst fordi Jackson sa noe om Joshs ekskjæreste. Josh kastet den første knyttneven, og Jackson slo tilbake hardere enn noen andre hadde turt. Ironisk nok er de to ganske like: begge går gjennom livet uten å bry seg om hvem de tråkker på, bare på forskjellige måter.
Så nei, jeg klarer ikke å synes synd på Josh. Folk som ham trenger noen ganger å bli dratt ned fra toppen.
*
Jeg står endelig med dagens lunsj i hendene, en skål suppe som ser ut som noe de fant på et lager fra forrige århundre. Jeg foretrekker salatbarer, men denne skolen sparer tydeligvis penger der de kan.
Med brettet i hendene ser jeg meg rundt i kantinen. Ikke ett eneste ledig bord. Null. Nada. Jeg himler med øynene og snur meg frustrert, klar for å gi opp og gå ut—
PANG.
Alt skjer på tre sekunder. Først krasjer jeg inn i noen. Så mister jeg brettet, og suppen søler ut over hele personen foran meg. Til slutt ser jeg hvem jeg nettopp har gått inn i: Jackson.
Han står der, stiv som en stokk, og stirrer på meg med et blikk som kunne drept.
«For faen da! Se deg for, kjerring!»
Jeg er så sjokkert at jeg ikke klarer å si noe med en gang. Hjernen min prøver febrilsk å komme opp med en unnskyldning, men så slår det meg: Hvorfor skal jeg egentlig beklage meg? Han sto midt i veien. Det er teknisk sett hans feil.
«Unnskyld da, men du sto i veien,» mumler jeg mens jeg bøyer meg for å samle sammen brettet og skålen.
«Du kan ikke mene det?» snerrer han. «Jeg sto her, og plutselig får jeg suppe over hele meg! Du er så jævla dum og tilbakestående! Det er ikke rart ingen liker deg.»
Jeg fryser. Ordene hans treffer meg som en iskald vind. Han ser på meg som om jeg er mindre verdt enn søla under skoene hans. Et null.
Noe klikker inni meg. Uten å tenke løfter jeg brettet og slår ham med det før jeg kaster det i gulvet.
«Drittsekk,» mumler jeg og stormer ut av kantinen.
Jeg kunne ikke brydd meg mindre om scenen jeg nettopp skapte. Folk fikk se så mye de ville. Det eneste jeg tenker på, idet jeg går mot skolegården, er hvordan i helvete han klarer å gjøre meg så forbanna.
Jeg setter meg på en av de faste benkene ute i skolegården, et sted jeg alltid går til når jeg trenger å være alene. Jeg trekker pusten dypt og prøver å samle tankene. Men jeg klarer ikke å riste av meg de siste ordene han ropte etter meg,
«Ingen liker deg.»
De ordene gnager. De river og sliter i noe inni meg. Jeg vet at han er en idiot, at han ikke kjenner meg, og at det han sa bare var en refleks av hans eget sinne. Likevel føltes det som om han traff rett i et sår som allerede var der.
Jeg stirrer tomt ut i skolegården, mens frosten biter i luften. Alt jeg hører er ekkoet av stemmen hans, og alt jeg kjenner er en blanding av sinne og noe jeg ikke helt klarer å sette fingeren på.
Side 5
ESTÁS LEYENDO
Fuck off I want you
Romance«Du er ikke som alle andre» 17 år gamle Madison Williams går i gjennom en sorg bare en som har mistet noen kan føle på. I etterkant har hun slitt med å finne sin mening med livet, og hva som gjør henne lykkelig. Hvem skulle tro at skolens drittsek...
