You & I - Harry Styles fanfiction ( Norsk )

Kapittel 16. You & I - Harry Styles fanfiction ( Norsk )

Hope p.o.v

Med et sukk satte jeg meg ned i sengen. Hva var det vi egentlig begynte å krangle om? Jeg aner virkelig ikke. Jeg ser meg rundt, rommet blir lyst opp av måneskinnet som skinner igjennom de gjennomsiktige gardinene, rommet er ikke så stort når jeg tenker meg om. Det er egentlig sånn passe for Harry og meg. 

Uff, dette blir for dumt, jeg ville bare gå ut en tur også blir Harry plutselig irritert og sjalu. Jeg rister på hodet av tilbakeblikket på den meningsløse krangelen vår. Vi har vært sammen i fire måneder og dette er faktisk den største store krangelen vår hittil.

Øynene hans var nesten helt svarte av sinne, pusten hans var tung og han kastet ting i veggen...jeg har aldri sett han sånn. Vel unntatt i ringen i boksehallen men uansett, det må være noe annet som plager han. Vel etter å ha kastet ting i veggen og ropt av alt han hadde, stormet han ut og slengte igjen utgangsdøra etter seg. Det har gått flere timer siden han gikk og for å være ærlig så er jeg veldig redd for han.

_______________

Klokka er nå tre på natta og jeg sitter på samme sted, rommet har blitt enda mørkere og det hjelper ikke akkurat noe særlig at det blåser ute.

Det var helt stille i huset helt til det klirret i noen nøkler og utgangsdøra åpnet seg, jeg hørte at noen tok av seg skoene før personen gikk mot soverommet. 

Jeg holder pusten når døra åpner seg og puster lettet ut når det er Harry som står i døråpningen.

"Where have you been?", hvisker jeg, han rister på hodet og bøyer seg ned på knærne framfor meg. Den altforstille kjæresten min tar armene rundt midjen min og legger hodet sitt i fanget mitt. Jeg tar hånden min i håret hans og drar fingrene igjennom det forsiktig.

Det blir stille igjen før han bryter ut i gråt, hulkene hans er hjerteskjærende og fyller hele rommet.

"Harry why are you crying? What's wrong?", hvisker jeg nok en gang, men får bare hulking til svar. Skuldrene hans rister mens han forsetter å gråte. Med rynkete bryn drar jeg hodet hans opp og legger hendene mine på de våte kinnene hans. Han snuffser og ser på meg med triste øyne. 

Jeg studerer ansikter hans. Kinnene hans er røde fra å gråte det samme med øynene hans. Harry forsetter å se på meg, etter en stund kysser jeg vekk tårene hans varsomt, før jeg nok en gang spør hva som er galt.

"I just need you to be here Hope, hold me", stemmen hans er lav og håsere enn vanlig, jeg nikker og han reiser seg før han legger seg under dyna og drar meg inntil seg.

Bare noen minutter etter sovner han. Jeg forsetter og dra fingrene mine igjennom håret hans varsomt og rolig.  Pusten hans er sakte og rolig mens han endelig sover. Klokka blir vel rundt halv fem før jeg endelig får sove, med spørsmålene i hodet mitt. Hva kan ha fått Harry til å bli så deprimert?

_________________________________________________________

I dag var dagen, Dagen Harry skal ta sitt siste farvel med sin gode gamle bokse trener. Dere syns kanskje at det er underlig at Harry ble så utrolig lei seg over at treneren hans dødde av hjerteinfarkt. Men Herr. Johnson var den eneste Harry hadde når han rømte fra familien sin. Han var den som fikk Harry til å prøve ut boksing og fikk han ut av det dårlige miljøet Harry var i for et par år siden.

Det kom som ett sjokk for oss alle. Herr. Johnson var en frisk og rask mann, gammel ja, men han hadde forsatt noen triks i ermet. 

Harry, jeg og de andre gikk inn i kirken og satte oss. Orgelet starte å spille og jeg tok tak i hånden til Harry. Han så på meg og flettet fingrene våre sammen før han så mot kista som lå i midten på gulvet ved prekerstolen. Presten begynte å prate og det tok en hel evighet før han var ferdig.

Det var nå tid, for de som ville, til å holde tale. Harry pustet dypt før han slapp hånden min og gikk opp mot kista til den avdøde treneren hans, han stirret lenge på den før han så mot vi som satt i salen. 

"I'm not very good at words, but I decided to try and say a few here today", jeg følgte med på han varsomt.

"Mr. Johnson has been there for me for a long time. He helped me out and learned me how to fight in the ring. I can't count how many times I swore before I finally made it.", han legger til et lite smil og forsetter.

"Coach, I know you don't want me to cry and give up so I won't do that. I will keep going and live on. Because that is what you would have wanted. Take care buddy", han ender talen og legger en rose på kisten hans før han går tilbake og setter seg ned igjen. 

________

Etter begravelsen bestemte vi oss for å bare reise hjem istenden for å sitte og skravle med venner. Når vi kom hjem skiftet vi til noen andre klær før vi la oss i sengen for å se på film. midt under filmen ser Harry på meg, leeeeeenge. 

"What?", jeg ser opp på han, Harry trekker på skuldrene.

"Just thinking", jeg gir han ett tegn på at han skal forsette, han nikker og sukker lett før han tar hånden min.

"These last months coach has been pushing me to tell you how I feel and I...", han stopper opp ett øyeblikk før han smiler nervøst.

"I could have done this so more romantic but I have to tell you...Hope, I love you"

Sa han det jeg tror han sa? Harry elsker meg, oj shit. 

Harry p.o.v

Jeg ser nervøst på henne og venter på svaret hennes. Tilslutt smiler hun bredt og kysser leppene mine kort.

"I love you too Harry", jeg kan ikke beskrive hvor godt det føles å høre henne si det tilbake. Hvis jeg kunne tatt det opp og hørt på det hele dagen hadde jeg gjort det!

Hope biter underleppa si før hun kysser meg varsomt, som om hvis hun kysset hardere ville jeg knekke i to. Jeg kysser tilbake og dytter henne ned mot madrassen før jeg legger det ene beinet mitt imellom bena hennes og hendene mine på hver sin side av hodet hennes.

Etter noe klining, trekker jeg unna sakte og begynner å kysse ned kjeven og nakken hennes. Hope tar beina sine rundt livet mitt og presser meg helt ned mot henne. Jeg tar av genseren hennes og hun tar av min, før vi vet ordet av det ligger alle klærne våre på gulvet.

 ________________________________________________________________________________________________________________

Hey hey folkens, så her er ett nytt kapittel :D Håper dere liker det, selv om det er litt trist i begynnelsen. Skulle gjerne ha fullført det siste greia der men det er så kleint å skrive på norsk..beklager det xD Men uansett, nok en gang jeg håper dere likte det og TUSEN TAKK til alle som leser og stemmer på denne historien :D <3 Det betyr utrolig mye for meg :) TUSEN TAKK :D

Ha en fin helg alle sammen :)

 

Madelen xx