Alicia Ayers flytter fra en liten bygd til Nord Carolina for å studere Litteratur på Wake Forest University. Alicia er en pliktoppfyllende jente som ikke gjør noe galt, men hva skjer når hun møter Alan Cleve som viser seg å være det stikk motsatte a...
Neste morning våkner jeg med en voldsom hodepine og hele kroppen min signaliserer utmattelse etter gårsdagen. Det føles ut som jeg har blitt dehydrert på grunn av alle tårene som har rent ut av øynene mine de siste timene.
Når jeg kom hjem i går gikk jeg for å legge meg, men det tok flere timer før jeg sovnet. Sist jeg så på klokken var den fire på natta. Jeg hadde ikke sjans til å sove, fordi hodet mitt jobbet på spreng med å finne ut hva det var som gikk galt denne gangen? Og hvorfor jeg og Alan måtte ha så mange problemer mellom oss? Hvorfor kunne det ikke bare vært det såkalte perfekte forholdet, hvor man aldri krangler, behandler hverandre fint og lever lykkelig i alle sine dager..
Helt siden jeg og Alan møttes har det stadig vekk dukket opp hinder overalt, rundt hvert eneste hjørne. Jeg burde ha skjønt allerede ved første hinder som dukket opp at dette ikke kom til å være det første. Jeg burde skjønt at dette kun var starten på en sprang bane du ser i verdensmesterskapet i sprangridning. Komplisert og høyt.
Jeg ser på klokken på mobilen min, og den viser at klokken allerede er to på dagen. Herregud, har jeg virkelig sovet så lenge? Jeg skal innrømme at jeg kjenner en liten skuffelse i det jeg ikke ser en eneste melding eller et tapt anrop fra Alan på skjermen, men hva forventet jeg egentlig? Det var jo jeg som gikk fra han.. som tok avgjørelsen om at vi ikke kunne fortsette.
Tanken på om han faktisk hadde sex med Cornelia etter at jeg dro i går skjærer i hjertet mitt, og jeg trekker knærne mine inntil brystet, mens jeg ligger i fosterstilling i senga. Trøster meg selv. Selvom vi er ferdig med hverandre, så kjenner jeg et lite håp i kroppen min om at jeg ikke håper det scenarioet fant sted. Jeg vet det er slutt mellom oss, men jeg hadde allikevel blitt såret om jeg fikk vite at han hadde ligget med en ny bare minutter etter bruddet.
Paul dro hjem sammen med meg og Karolina i går kveld, men han sa ikke så mye på veien hjem. Sikkert fordi hele stemningen var veldig preget av at jeg hadde fått hjertet mitt knust. Det er typisk gutter å ikke vite hva dem skal si eller gjøre i slike situasjoner, så jeg forstår stillheten hans.
Mandagen ankommer sakte, men sikkert. Heldigvis er det snart ferie, og jeg gleder meg til å komme hjem til familien igjen. Jeg savner dem. Følelsen av å bare kunne koble av hjemme, få servert middag hver dag, se film og ikke minst slippe å være redd for å møte på Alan. Jeg er det, fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal reagere i hans nærvær nå. Det kommer til å bli vanskelig, fordi jeg kommer til å møte på han. Vi går tross alt på samme skole. Samtidig så vet jeg at valget jeg tok om å avslutte det vi hadde var for mitt beste, og kanskje hans også.
«Hvordan går det med deg?» spør Karolina i det vi sitter på biblioteket klar for å skrive en individuell oppgave som skal leveres før ferien.
Jeg møter blikket hennes, og jeg vet at hun kan se at jeg har det vondt. Jeg fikk nesten sjokk når jeg så det bleke ansiktet mitt i speilet i dag tidlig. Øynene mine røpet hvor mye jeg har tilbringet av helgen i sengen gråtende.
«Har hatt det bedre» svarer jeg, mens jeg presser frem et smil, men Karolina leser meg for lett. Hun kan se at jeg ikke mente en eneste rykning av det smilet jeg presset frem.
«Har du snakket noe med Jack?» spør jeg nysgjerrig, fordi jeg lurer på om Alan kanskje kan ha sagt noe til Jack. En tanke streifer meg om Alan har det like vondt som meg.
«Jack ringte meg i går kveld og spurte om det hadde skjedd noe mellom Alan og deg, fordi Alan ikke hadde vært seg selv» begynner hun, før hun stopper opp.
«Hva mente han med at Alan ikke har vært seg selv?» spør jeg lavt, men nysgjerrig. Irriterende nok så kjenner jeg at jeg bryr meg om hvordan han har det. Skulle ønske akkurat i dette øyeblikket at jeg kunne være en person som skrudde av følelsene mine som om det var en knapp.
«Han hadde ikke sovet, drukket, slått hull i veggen på badet og knust vasken» forklarer Karolina og hun kan se sjokket i ansiktet mitt. At han hadde slått hull i veggen visste jeg, for det skjedde rett bak ryggen min når vi kranglet inne på badet. Han må ha knust vasken etter at jeg forlot rommet. Dette er Alan sin måte å kontrollere sinne sitt på, ved å knuse ting. Han knuste meg. Jeg har lyst til å kontakte han, for å fortelle han at alt kommer til å gå bra, men jeg kan ikke.
De neste dagene frem mot fredag føles det ut som om hele kroppen min går på autopilot. Stå opp, dra på skolen for å skrive på oppgaven min, hjem for å spise og avslutte dagen med å gråte seg i søvn. Hver dag når jeg har dratt på skolen har jeg vært redd for å møte på Alan, men han har ikke vært på skolen i det hele tatt denne uken..
Fristelsen om å kontakte Alan har hvert tilstede hver eneste dag, men jeg har klart å kontrollere meg. Sjokket var derfor mildt sagt stort når jeg våknet i dag tidlig til et tapt anrop fra klokken tre i natt. Det var Alan som hadde prøvd å ringe meg. Heldigvis hadde jeg ikke våknet, siden da hadde jeg sikkert vært helt i tåka og tatt telefonen av ren automatikk. Ikke nok med et tapt anrop, men han hadde også sendt en melding klokken halv fire.
Oops! This image does not follow our content guidelines. To continue publishing, please remove it or upload a different image.
Når jeg våknet opp til den meldingen i dag tidlig tok det ikke mange sekundene før tårene trillet nedover kinnene mine. Det eneste jeg ønsket var å løpe bort til han og fortelle han at vi kunne glemme alt sammen og prøve på nytt, men så enkelt er det ikke. Jeg bestemte meg for å ikke svare han, fordi jeg vet selv at jeg er altfor svak for han. Dersom jeg hadde svart han, hadde jeg vært redd for at han skulle svare akkurat de ordene jeg ville høre og plutselig hadde jeg stått utenfor studenthuset hvor han bor. Det kunne bare ikke skje.
Det krever hele min energi å holde seg borte fra han, men jeg har et lite håp om at hverdagen skal bli litt lettere når jeg kommer tilbake fra ferie. Kanskje det hjelper å bare tilbringe tiden med familien en uke, mens jeg prøver å glemme han..
Jeg har aldri lengtet så mye hjem som jeg har gjort de siste dagene, så når jeg står for å vente på bussen som skal bringe meg hjem kjenner jeg en slags lettelse.
