Alicia sitt perspektiv
«Gabi sine mareritt handler om pappa sin død» kommer ut av Alan, og jeg kan høre antydning til ubehag i stemmen hans.
Jeg er usikker på om han kjenner ubehag på grunn av at han syntes det er ubehagelig å åpne seg opp, eller om det kommer av at han kjenner ubehag når han minnes tilbake til hendelsen.
Gabi, en liten uskyldig jente som har mareritt om faren sin død. En tristhet renner som en foss gjennom kroppen min.
«Hva skjedde?» spør jeg forsiktig, og blikket hans møter mitt i noen sekunder før han ser ned igjen. Akkurat som om han syntes det er vanskeligere å åpne seg når han ser meg inn i øynene, fordi jeg vet at øynene mine røper sympati. En sympati som jeg er usikker på om han faktisk ønsker, men jeg klarer ikke å styre det.
«Mamma var bortreist på en jobbreise. Gabi og jeg satt hjemme, ventet på at pappa skulle komme hjem» begynner han, før jeg ser at han svelger unna en klump i halsen, men jeg kan ikke se antydning til tårer i øynene hans. Tvert imot, ansiktet hans er umulig å lese. Som om han har mistet alle musklene i ansiktet. Et steinansikt.
«Plutselig hørte vi et voldsom smell utenfor huset, og Gabi løp ut av ytterdøren for å se hva som skjedde. Det var en bil som hadde kjørt inn i et stort tre hundre meter lenger ned i veien» han stopper opp igjen. Uansett hvor lite følelser jeg klarer å lese fra ansiktet hans, så vet jeg at han kjenner på en slags uforklarlig smerte på innsiden. Jeg prøver å forberede meg på neste del av hendelsen som han skal fortelle, men når jeg hører hva han sier sverger jeg på at jeg stivner til.
«Jeg skjønte fort at det var pappa, siden jeg kjente igjen den røde bilen. Gabi skreik, før hun løp mot bilen i en voldsom fart. Jeg rakk ikke å stoppe henne, Alicia. Gabi var den første personen som kom frem til bilen, og synet som møtte henne var et syn som et barn ikke skal oppleve!» blikket hans møter mitt, og denne gangen er det ikke en stein som møter blikket mitt. Han viser tydelig en følelse, en følelse som kan spise deg opp innvendig om den blir for sterk. Han viser skyld.
«Alan, det er ikke din skyld...» sier jeg raskt, men stemmen min stopper opp når han rister på hodet, akkurat som om han sier at det jeg sier er feil.
«Jo, jeg burde løpt fortere. Stoppet henne fra å se pappa sitt ansikt smadret og blodig. Det var så mye blod, Alicia» sier han med hevet stemme.
Tankene mine går til Alan og Gabi som måtte se faren sin slik, død og ødelagt. Jeg klarer ikke engang å se for meg hva slags følelser som må ha gått gjennom kroppen deres i det øyeblikket synet møtte ansiktet til faren. Det må være et bilde de aldri kommer til å få ut av hodet.
«Så det er det Gabi har mareritt om? Hun drømmer om at hele hendelsen finner sted på nytt?» spør jeg, og han nikker bekreftende.
«Har du også mareritt?» spør jeg med et stort håp om at han skal si nei.
Han rister kjapt på hodet, før han forklarer «Jeg hadde mareritt om hendelsen de første månedene etter det skjedde, men nå har jeg ikke hatt det på flere år»
Jeg lurer på om den voldsomme skyldfølelsen ovenfor at han ikke rakk å stoppe Gabi fra å se faren sin død, er det som har skapt det voldsomme sinnet i han.
Det minner meg på hva han sa til moren sin i telefonen. Det er på grunn av deg hun har de jævla marerittene! Moren var jo på jobbreise når dette skjedde, så jeg sliter med å forstå hvorfor Alan er så sint på henne.
«Men hvorfor sa du til moren din at det er på grunn av henne at Gabi har mareritt?» spør jeg litt forsiktig, fordi jeg er livredd for å tråkke for langt innenfor sonen hans og kollidere med skjoldet.
Blikket hans mørker og ser nærmest ut som to svarte hull. Han puster hardt ut gjennom nesa, og jeg skjønner at spørsmålet mitt vekte frem en voldsom følelse. En følelse som tar sinnet til et nytt nivå.
Han møter ikke blikket mitt i det han svarer gjennom sammenbitte tenner «Det var hennes feil».
Svaret hans gjør meg enda mer forvirret og jeg klarer ikke å legge sammen puslespillet til å forstå hvorfor moren han skyld i ulykken.
«Hvorfor var det..» begynner jeg, men blir avbrutt av den voldsomme mørke stemmen til Alan som roper ut «Det holder, Alicia!».
Hele kroppen min stivner til, men jeg vet ikke av hva. Redsel? Nei, av forvirrelse. Blikket hans møter mitt, og han ser reaksjonen min. Selvom jeg fortsatt sitter rett ved siden av han i senga, er det akkurat som om han føler at jeg trekker meg unna. Jeg kan se det på han. Jeg er her, Alan.
«Jeg orker ikke å prate mer om det» sier han lavt, akkurat som om han ber om unnskyldning for at han ropte til meg. Jeg forstår at han ikke ønsker å snakke mer om fortiden sin, så jeg lar det ligge. Det er begrenset hvor fort en skjold kan senkes, uten at det blir ødelagt. Han trenger tid.
Jeg legger meg inntil brystet hans og jeg trenger ikke å svare han. Han forstår at jeg ikke har tenkt til å stille flere spørsmål. Han klemmer meg inntil brystet sitt.
Åh, Alan. Hva har du vært igjennom..
----------------------------------------------------------------------
♡ 𝓒𝓲𝓵𝓲𝓪
Alicia har endelig fått vite hva marerittene til Gabi handler om.
Beklager for et kort kapittel, men klarte ikke å vente med å gi dere en liten smakebit på fortiden til Alan ♡
Takk for at du leser ♡
YOU ARE READING
DANGEROUS LOVE
RomanceAlicia Ayers flytter fra en liten bygd til Nord Carolina for å studere Litteratur på Wake Forest University. Alicia er en pliktoppfyllende jente som ikke gjør noe galt, men hva skjer når hun møter Alan Cleve som viser seg å være det stikk motsatte a...
