Bare Deg

9. Dialekt fetish

ONSDAG 9. DESEMBER 19:03

Det er allerede dekket på da Sander kommer ned. I et lite øyeblikk tror han nesten at det er moren hans som har gjort det, og at hun når som helst kommer til å mase fra kjøkkenet om at han må sette seg ned. I stedet er det Jacob som vandrer ut derfra. Han har dekket på til tre, noe Sander tenker er litt vel naivt.

Han plukker opp en tallerken, fyller den med mat og snur seg før Jacob rekker å si noe som helst. Da han tramper opp trappene med tallerkenen i hendene, følger stemmen etter ham likevel;

«Jeg dekket på på bordet, vet du.»

Sander skriker «lekser!» tilbake, men da han kommer opp setter han seg heller på gulvet med tallerkenen ved siden av seg og finner frem mobilen. Elias har ikke sendt flere meldinger, men han kan ikke tillate seg selv å være alt for skuffet. De har kanskje utvekslet noen meldinger frem og tilbake de siste par dagene, men Sander kan ikke akkurat gå rundt og forvente at mobilen skal plinge hele tiden heller. Det stopper ham ikke fra å sjekke hvert femte minutt likevel, bare for sikkerhetens skyld.

Da alt som møter ham er en tom skjerm, blir han sittende og stirre på den uten å røre maten sin. Det virker på kanten av invaderende, men han kan ikke stoppe seg selv fra å teste; han begynner med å søke etter navnet hans på Facebook, men finner kun en profil uten profilbilde eller noe som helst annet for å i det hele tatt bekrefte at det er Elias. Han forsøker det samme med hver eneste form for sosiale medier han kommer på, men finner ingenting, noe som bare gjør at han havner i et enda dårligere humør. Han sukker og kaster mobilen på sengen i stedet, der den spretter bortover flere ganger før den stopper og blir liggende.

Dette er ikke normalt. Sander burde ikke være skuffet over noe så lite. Elias har sikkert ikke holdt på sånn som han gjør nå, og det at han i det hele tatt prøvde er egentlig bare tragisk. Elias har riktig nok på en eller annen måte fått tak i nummeret hans, men han hadde i det minste en grunn til å snoke. Hvilken grunn har Sander?

En ringetone utenfra får ham til å skvette til. Det høres tunge, subbende skritt i gangen, før ringetonen brått slutter. Etter mindre enn ett minutts stillhet begynner den på ny.

Sanders mor sukker overdrevent før hun endelig tar den, men sier ingenting. Ikke engang et «hallo».

Sander holder pusten. De eneste gangene moren hans tar telefonen på den måten, er når faren hans ringer. Han prøver å sitte stille, prøver å ikke lage en eneste lyd så han kan høre hva som foregår utenfor døra hans, men ordene er for lavmælte til at han klarer å tyde noen av dem. Det eneste han plukker opp er to ting; tonen hennes er irritert, og det er åpenbart at hun har senket stemmen med vilje. Hun gjør alltid det når faren ringer.

Da det har vært stille så lenge at Sander går utifra at samtalen er over, høres de tunge skrittene plutselig rett utenfor døren hans.

«Han vil snakke med deg,» kommer det gjennom den.

Hun sier alltid han, men mer trengs ikke heller. Han har blitt forståelig nok for dem alle.

Sander spretter opp og åpner døren. Utenfor står moren hans iført en badekåpe og med trøtte øyne. Telefonen holdes i en utstrakt hånd rettet mot ham, men han klarer ikke bringe seg selv til å ta den imot. Den blir bare hengende der i luften mellom dem.

«Hva sa han?» spør Sander, og av en eller annen grunn er han fuktig bak i nakken. Han står og stirrer på telefonen, den gamle, triste hjemmetelefonen som omtrent aldri blir brukt lenger, annet enn til dette. Av og til frister det å trekke ut strømledningen til den og bare la være å si ifra om det, så de alle slipper disse samtalene.