TIRSDAG 15. DESEMBER 15.35
Fredrik leser opp ett og ett navn. Det går, synes Sander selv, unødvendig sakte. Han scanner klasserommet med øynene, leser opp et navn, følger det opp med å sleike godt på pekefingeren og infisere det lille heftet med bakterier da han separerer det fra resten av bunken. Deretter går offeret sakte opp for å hente dommen, imens de alle av en eller annen grunn skal sitte der og se på at én og én går ned igjen uten å si et ord.
«Holm, Adrian.»
En av dem ser i alle fall ut til å nyte oppmerksomheten på vei opp. Adrian går langsomt, ser seg rundt med et fornøyd glis og gjør et stort nummer ut av å opptre overrasket da han får prøven tilbake. Da han smyger seg ned på pulten nærmest Sander igjen er det med et selvsikkert flir, som får Sander til å nesten være overbevist om at han på en eller annen måte har fått en sekser.
Men da den rødhårede gutten peker mot den skinnende, blanke treeren, innser han at den antakelsen kanskje var litt vel håpefull.
Adrian er på sin side overhodet ikke misfornøyd. «Sist fikk jeg to,» forklarer han og dytter arket ned i sekken, tilsynelatende uten å bry seg om at han krøller det sammen. «Her går det bare oppover.»
«Evensen, Sander.»
Da han reiser seg selv braker det noe voldsomt i stolen bak ham, og kinnene hans er varme og prikkende hele veien opp. Han prøver likevel å gå så rolig han kan, enda Fredrik følger med med et hevet øyenbryn han absolutt ikke liker synet av.
«Jeg må si jeg forventet litt bedre,» sier Fredrik da han rekker ham papiret. Sander ser panisk på ham, fingrene nå klamret rundt et papir han ikke tør å se på.
Han finner veien til sin egen plass igjen og legger prøven med karakterens side ned. Han er rimelig sikker på at han har begynt å svette unormalt mye.
«Du stresser bare hele dagen hvis du ikke sjekker,» påpeker Adrian.
Irriterende nok har han rett, så Sander snur arket så raskt at lyden er overdrevent høy, men han glemmer alt om hvor pinlig det er da han ser tallet og verden går i stå.
«Det var da ikke så verst,» sier Adrian, som står ved siden av ham og leser over skulderen hans. «Fem minus.»
Sander stirrer på tallet. Dobbeltsjekker at han ikke på en eller annen måte har fått tilbake en annens prøve. Men jo, navnet hans står der, Sander Evensen ved siden av karakteren.
Han stirrer sjokkert på Fredrik, men læreren er åpenbart opptatt med andre ting.
Fem minus?
Det er nesten fire. Da Sander gjennomgår sine egne svar, begynner han å innse at det virker som om han har gjort dem alle i halvsøvne. Han kan ikke engang huske hvor han var mentalt da han tok denne prøven eller hvilken dag det var. En uke siden, maks.
Hva drev jeg med? tenker han, før svaret plutselig er innlysende, for i hjørnet av arket har han tegnet en skisse av noen som ligner mistenkelig mye på Elias.
Elias.
Sander tekstet med ham da han ellers ville ha øvd, han dro på Ikea i stedet for å lese teori. Og i stedet for å konsentrere seg under selve prøven, var han milevis unna og satt og tegnet i stedet.
Det er, på et vis, Elias sin feil. Om det ikke var for han, ville ikke Sander ha blitt så distré at han får en fem minus. Samtidig har ikke Elias bevisst prøvd å distrahere ham, det er heller Sander selv som har latt seg selv bli distrahert. Har han virkelig blitt så ufokusert?
YOU ARE READING
Bare Deg
Romance[bxb, julekalender] Sander har alltid vært bedre til å lytte enn til å snakke. Det er vel derfor han endte opp med å finne Teenager Therapy, en podcast laget av en anonym gutt fra hjembyen hans, Oslo. Uten å ha noe særlig sosialt liv å skryte av, bl...
