Bare Deg

12. Du er litt hipster

LØRDAG 12. DESEMBER 15:58

Karl Johan er alltid travelt, men aldri så travelt som i desember. Det hjelper lite på humøret at bakken er dekket av en blanding slaps og grus, og at bare det å gå på den er en risikosport om du har Sander Evensens elendige balanse. Han vimser rundt på egenhånd som en total taper, musikk i ørene, på desperat jakt etter julegaver han på en eller annen måte alltid får utsatt til siste liten. Fordi han er seg selv, er dette selvsagt en umulig oppgave. Alt han finner er enten overpriset eller bare latterlig, og for hvert mislykkede forsøk blir irritasjonen enda litt tyngre, kulda enda litt kaldere, tålmodigheten enda litt kortere.

Det myldrer av personer som, i likhet med han selv, febrilsk leter etter tilbud så de kan late som om de er rikere enn de i virkeligheten er når gavene omsider åpnes. I minst tre forskjellige butikker har han hørt kunder klage over priser eller forsøk på pruting, noe som fungerer dårlig i en av Oslos travleste gater.

Han står rett foran Stortinget og prøver å bestemme seg for om han skal snu og gå Karl Johan opp igjen, som om varene liksom er annerledes den andre gangen, eller rett og slett bare gi opp. I bakgrunnen er julemusikk og latter og duften av svidd sukker fra Jul i Vinterland, en slags evigvarende heismusikk som driver Sander nærmere vanvidd, et refreng av gangen.

Han har akkurat bestemt seg for at han ikke orker dette helvettet stort lenger, da han snur seg og får øye på en gruppe ungdommer på andre siden av gata. Øynene hans fryser på én av dem,  i en foret olajakke, røde kinn fra kulda, håret like bølgete og perfekt som alltid selv når det er vått.

Sander stirrer. Og stirrer. Han klarer ikke slutte å stirre, for han har aldri hatt sjansen før til å betrakte hvordan Elias oppfører seg rundt andre enn seg selv. Nå står han der med et selvsikkert smil og ler så Sander hører latteren helt til andre siden av veien. Først etter noen lange sekunder registrerer Sander at Elias ikke er alene; han er omringet av fem andre gutter, noen av dem gjenkjennelige fra den gangen på Haralds Vaffel for det som føltes som en evighet siden. Og Sander kan ikke helt forklare hvordan, men han innser med det samme at Elias Hjelme ikke er som ham, for han har en rolle. Om han forsvant fra gruppen han står i, ville de sikkert ha blitt stående med et hull mellom seg som om han liksom var der likevel.

Sander river blikket vekk da han, med noe panikk, enser at de er på vei i hans retning. Han fokuserer med alt han har på å lese et sitat fra Henrik Ibsen på bakken, men hjernen får ikke med seg et eneste ord.

Når de alle endelig har nådd frem til den siden av gata han står på, har han lest sitatet minst syv ganger og likevel har han ingen anelse om hva det handler om. Han skvetter til, forsøker i hvert fall, enda han så skoene deres for flere sekunder siden og egentlig ikke er så sjokkert i det hele tatt.

Han retter blikket opp og får såvidt med seg at Elias ler av et eller annet, før øynene hans finner Sanders og han senker farten.

Han slutter å smile.

«Hei,» sier Sander, for han vet ikke hva annet han er ment til å si. Han er ikke engang sikker på om han burde si noe i det hele tatt, men det er for sent nå, han har allerede gjort det.

Elias sitt ansikt er uleselig. Han stirrer på Sander som om han prøver å fatte hva han ser, før han omsider sier «Hei» tilbake. Det er lavere enn normalt og han smiler såvidt, men blikket hans faller liksom hele tiden på bakken som om det er noe fryktelig interessant der nede annet enn is, slaps, grus og Et Dukkehjem.

Vennene hans følger knapt med på situasjonen, åpenbart distrahert av et eller annet. Elias gløtter likevel bort på dem, et lite, diskré blikk som gir Sander følelsen av at han skammer seg. Han er flau over Sander, flau over å snakke med noen så patetisk som Sander, og nå har han gjort hele situasjonen verre med å si hei.