Bare Deg

3. Sykehusestetikken

TORSDAG 3. DESEMBER 21:17

Man kan vel trygt si at Adrian føler seg hjemme hos Sander. Han ligger langflat på sofaen, en Nintendo Switch-kontroll i hendene, og beveger seg kun hver gang han setter i å veive kontrollen mot skjermen og glefse fornærmelser til karakterene i spillet. Glefsingen fører til at spyttklaser flyr ut av munnen hans og treffer Sanders gulv, noe som irriterer ham grenseløst, men han sier ikke noe på det. Han holder den andre kontrollen, men henger så langt bak at han knapt følger med på skjermen, for nok en gang er konsentrasjonen hans alle andre steder.

En mobil vibrerer på sofabordet, og Adrian nikker irritert mot den. «Det er din,» kommenterer han, som om mobilen liksom har vibrert fryktelig lenge, enda det nettopp startet. «Skal du ta den, eller?»

Sannheten er at Sander ikke var forberedt på at noen kunne finne på å ringe ham, av alle mennesker, men ettersom Adrian har en overdrevent kort lunte når han spiller, ender han opp med å plukke mobilen opp med skjelvende hender. Han merker en bølge av panikk velte over seg idet han leser det ukjente nummeret, men bestemmer seg for å manne seg litt opp, det er tross alt bare en telefonsamtale.

«Uhm...Hallo?» mumler han inn i røret, og går over til å holde kontrollen med én hånd. Stemmen hans knekker bare på det ene ordet og han føler seg latterlig, selv om det sikkert bare er en telefonselger, kanskje Telenor, kanskje nok et tilbud om å bytte strømleverandør.

Adrian pauser spillet og følger med, åpenbart interessert i å finne ut hvem som vil ringe Sander, av alle man kan finne på å ringe. Det er sjeldent mobilen plinger i det hele tatt, og at noen ringer skjer så godt som aldri. Selv Telenor er ikke patetiske nok til å ringe ham.

Sander kan høre pust, og av en eller annen grunn er han plutselig svett, han er våt i nakken, skjorta klistrer seg liksom fast til ryggen.

«Eh.... Hei,» svarer en stemme på den andre siden. Det spraker i telefonhøyttalerne. «Det er Sander, ikke sant?»

Han kjenner igjen den stemmen, men klarer ikke få frem et eneste ord. Han tar sikkert feil. Han må ta feil, for det gir ikke mening ellers, det er sikkert bare Telenor igjen, kanskje de bare har begynt å få veldig unge ansatte, Sander vet ingenting om Telenor.

«Det er Elias, hvis du husker meg?» Fortsetter stemmen. Mer spraking i høyttalerne, før han legger til: «Hjelme.» Og der er den igjen, den lille utpusten han gjør når han nesten ler, men ikke helt.

Sander sier ingenting. Han prøver å få hjernen til å fungere, tannhjulene til å gå. Han åpner munnen, lukker den igjen, han ligner sikkert en fisk, og hvorfor i alle dager skulle Elias Hjelme finne på å ringe en fisk som Sander?

Han retter seg opp i sofaen, som om han innbiller seg at personen på andre siden kan se hvordan han sitter, selv om dette tross alt ikke er en FaceTime-samtale. Han hadde dødd om det var en FaceTime-samtale. Til slutt kremter han, for halsen er tørr og stikker, nesten som om han har forsøkt å røyke igjen. «Ja,» sier han. «Selvfølgelig.»

Halsen gjør bare enda vondere da han innser hva det er han sitter og sier. Selvfølgelig? Tenker han irritert, og begynner allerede å bli varm i kinnene igjen. I det minste er ikke Elias her til å se det, men Adrian gjør det, han stirrer forvirret på Sander og forstår åpenbart ingenting.

«Jo, øhm,» sier Elias inn i røret og nøler. Han snakker selv når han ikke sier ord, strekker det ene øhm-et unaturlig langt, som på fransk. «Jeg tror kanskje jeg glemte igjen en handlepose i den bakgården? Og jeg lurte på om noen kanskje hadde sett den.»

Adrian ser på Sander, men Sander ser bare på posen som står lent inntil veggen ved sengen hans, den flate posen fra Platekompaniet.

«Jeg så den,» sier han, litt for fort, han føler plutselig at han må si alt med en gang, for hvis ikke legger kanskje Elias på. «Oransje?»