SØNDAG 20. DESEMBER 14:56
Sanders kjøkken er mye mindre moderne enn kjøkkenet hos Adrian. Det er i grunn pinlig gammeldags, alle skap i trefarger, en gammel stekeovn som ikke fungerer halvparten av tiden, og et kjøleskap en såvidt kan skvise maten inn i. Det er det han driver med da Jacob kommer inn og ser på hvordan han strever med å plassere en appelsinjuice tilbake dit den skal.
«Dette er tragisk,» kommenterer han bak Sanders rygg.
Sander har aldri vært mer enig. Han har mest av alt lyst til å sparke hele tingen i stykker, om han så brekker foten i prosessen eller ikke. «Jeg vet, dette jævla kjøleskapet er alt for lite.»
«Nei,» sier Jacob. «Jeg snakker om deg. Hvor svak er du?»
Sander snur seg og ser irritert på ham. Han holder kartongen så hardt at sidene buler ut. «Det er appelsinjuice. Hvis jeg bruker styrke så skviser jeg hele greia,» snerrer han. Han aner ikke hvor irritasjonen kom fra, men den dirrer i hele kroppen hans nå. Stemmen hans er fremdeles hes hver gang han åpner munnen — ikke at han gjør det mye.
Jacob flirer og tar kartongen med juice fra ham. «Ikke bli så pissed. Jeg prøver å hjelpe, jo.»
Sander glaner på ham imens han dytter kartongen inn blant en mengde syltetøyglass som alle truer med å falle ned i gulvet, men de gjør ikke det. De gjør aldri det når det er Jacob man snakker om.
Han smeller kjøleskapet igjen og snur seg tilbake mot Sander. Pannen hans rynker seg sammen umiddelbart da han ser ham. «Hei, det er bare appelsinjuice...,» sier han, og Sander er forvirret helt til han innser at han står der og dirrer i hele seg.
«Nettopp. Det er bare appelsinjuice. Jeg klarer ikke engang dytte en fuckings appelsinjuice inn i et kjøleskap uten å trenge hjelp.» Han vet ikke lenger om han er trist eller sint eller kanskje begge på én gang, alt han vet er at det hele er forvirrende. Er han fremdeles syk? Hvorfor går det ikke over?
Jacob ser på ham som om han har mistet forstanden. «Hva skjer med deg, egentlig? Du er bare på rommet ditt for tiden.»
«Jeg er alltid på rommet mitt.»
«Ja, men du pleier å komme ut hvert femte minutt for å hente snacks, og nå spiser du knapt. Du er ikke fortsatt sint for at jeg kjeftet på deg?»
«Nei,» snapper Sander, før han tenker seg om. Hvis han skal være ærlig med seg selv vet han ikke helt hva det er som feiler ham for tiden. Det gjelder ikke bare krangelen med Elias, for etter den virker liksom hvert annet problem amplifisert også, så han ikke lenger vet hva det er han er gretten over. «Eller jo,» sier han til slutt. «Det også.»
Jacob senker skuldrene en smule. Ansiktet hans blir straks mykere, og måten han blåser ut luft på minner Sander om en punktert ballong. «Okei. Unnskyld.»
«Hva sa du?» Sander har aldri i hele sitt liv opplevd at broren hans unnskylder, om ikke det var da Jacob var åtte og han var seks og moren deres tvang ham fordi Sander hylgrein over en ødelagt sykkel. Det er i grunn sjeldent de har lengre samtaler sammen, for interessene deres er bare vidt forskjellige. Kranglene deres ender som regel opp med at de kollektivt velger å ignorere at det skjedde.
Men ikke denne gangen, tydeligvis.
«Unnskyld,» gjentar Jacob. «Jeg har vært litt streng med deg. Mamma mistet mannen sin, men du mistet faren din. Jeg burde ikke ha klagd så mye.»
Sander ser forvirret på ham. Han klarer fortsatt ikke helt prosessere hva som foregår. «Du mistet han jo, du óg.»
«Joa, men han tok aldri med meg på fisketur.»
Faren deres gjorde det med Sander. Flere ganger. Da han var liten pleide han å følge fascinert på at faren trådde snøret inn i stanga og knøt fast et sluk i enden. Han så til og med på da faren hans sløyet fisken og pekte mot ulike deler av den med spissen av kniven. «Det der er leveren», kunne han si, og femårige Sander ville se på med store øyne og lure på om han kunne ta på den. Faren hans pleide å le og si at han fikk bli biolog i stedet.
Sander gjør ikke annet enn å se på Jacob. Det har aldri slått ham at faren deres gjorde mer med ham enn med med broren hans. Det har alltid vært en selvfølge. Jacob likte ikke fysikk eller biologi, og han hadde ikke tålmodighet til å høre på farens lange foredrag. Sander visste ikke engang at han registrerte det når de dro på fisketurer uten ham, for han ble stort sett ikke spurt.
«Uansett,» fortsetter Jacob, og denne gangen retter han opp ryggen—det minner Sander fryktelig om hva moren deres gjør når hun vil bytte tema. «Hva heter han?»
«Hvem?»
Sander aner ikke hva han snakker om eller hvorfor han gliser sånn. «Tror du ikke jeg har sett hvor avhengig du har blitt av mobilen din? Eller at du har kommet hjem seint flere dager på rad? Du sov over hos fyren. Eller, jeg antar at du sov.»
Sander ser i gulvet. Han blir stående med hendene i lomma på hettegenseren og prøver liksom å forsvinne helt inn i den. «Han het Elias,» mumler han til slutt.
Jacob sitt smil falmer vekk. «Åh,» utbryter han. «Skal jeg banke ham opp for deg?»
Sander fnyser. «Han hadde definitivt vunnet, så nei. Og det var mer min feil, uansett.»
Jacob rynker pannen. «Javel,» sier han. «Jeg ber deg ikke forklare. Men du skal være med å se på Jurassic Park.»
«Jeg har leks—»
«Nei, det har du faen meg ikke. Det er ferie, skjerp deg.» Han rekker Sander en bolle med ostepop. «Vekk mamma også.»
***
Jurassic Park blir bare bedre med årene.
YOU ARE READING
Bare Deg
Romance[bxb, julekalender] Sander har alltid vært bedre til å lytte enn til å snakke. Det er vel derfor han endte opp med å finne Teenager Therapy, en podcast laget av en anonym gutt fra hjembyen hans, Oslo. Uten å ha noe særlig sosialt liv å skryte av, bl...
