Bare Deg

24. Bare Deg

TORSDAG 24. DESEMBER 18:27

Det lukter mat i hele huset. Sander kan ikke huske sist det skjedde. I løpet av de siste ukene har han blitt mer og mer vant til ferdigmat, eller mat laget av Jacob, eller i noen tilfeller mat laget av ham selv. Moren hans har knapt vært på kjøkkenet siden faren dro, foruten den første uka der hun knapt forlot det.

Men hun står der nå og nynner til sanger fra Jul i Blåfjell mens det freser fra panna. Sander sitter på kjøkkenbenken og prøver å late som om tredje runde med «ja, vi har alt vi trenger» ikke er i ferd med å drive ham til vanvidd. Jacob står og klager over at han foretrekker medisterpølser brent akkurat passe.

«De skal være litt svarte på midten,» sier han.

«Da er de jo brent,» protesterer moren deres.

«Så? Det er da de er gode.»

Sander følger ikke med på samtalen. Mobilen hans henger slapt i håndflaten, skjermen svart. Et eller annet sted i bakhodet hører han løftet sitt til Adrian, men han presser tanken unna. Hvis han i det hele tatt skulle tenke på hvem det gjelder, ville julaften ha blitt enda mer tragisk enn halvbrente medisterpølser og et bord dekket til kun tre personer når de var fire året før.

Men han klarer ikke skille seg fra mobilen hans. Den blir liggende i hånden som en konstant påminnelse om hvem som egentlig skulle ha vært her nå. Sander inviterte ham tross alt, og han har teknisk sett ikke trukket tilbake den invitasjonen heller. For alt han vet kunne Elias ha dukket opp av seg selv.

Men han er Elias og antakeligvis for høflig. Dessuten må han hate Sander nå, så hvilken grunn har han til å dukke opp? Bare det å få ham til å si ja i utgangspunktet krevde overtalelse, og nå som invitasjonen ikke er spesielt gyldig lenger, er sjansen for at han dukker opp lik null.

Sander prøver å overbevise seg selv om at det er en god ting, men hver gang han glanser ut av kjøkkenvinduet og legger merke til den tomme oppkjørselen knyter magen hans seg enda litt til. Han har lite matlyst under hele middagen, enda moren hans har laget ribbe, ordentlig ribbe, hun har holdt på i timesvis og Sander får ikke til annet enn å dytte i seg noen få gafler. Han lar familien ta seg av snakkingen mens han selv blir sittende i stillhet og sortere maten etter farge på tallerkenen, deretter etter størrelse, og til slutt etter hvor kvalmende han finner det akkurat der og da.

Da de har kommet gjennom middagen, finner han seg snart i en sofa og stirrer ned på en pakke i hendene hans. Det står til Sander fra mamma og Jacob på den, skrevet med Jacobs skjelvende håndskrift og sølvpenn. I bakgrunnen høres lav julemusikk og lyden av strømkablene som holder i gang lysene på juletreet.

«Åpne den, da,» maser Jacob og flirer. Han sitter tvers ovenfor og lener albuene på knærne mens han betrakter Sander, som bare sitter og ser på pakken og merker hjertet synke lenger og lenger ned mot gulvet.

Han bruker lang tid på å pakke opp papiret. Moren hans og Jacob stirrer, og til tross for musikken i bakgrunnen føles det så stille at lyden av innpakningspapiret skjærer mot trommehinnene. Da han omsider sitter med det i hendene klarer han ikke se på noen av dem.

«Takk....» mumler han og ser ned på settet med tegneutstyr, skikkelig tegneutstyr, han vet hvor mye det koster og hvor langt de må ha gått for å få tak i det, og likevel er alt han føler skyld. Han har snakket om akkurat disse tusjene i evigheter, men nå som han ser på dem er det som om han ikke i det hele tatt vet hva han skulle ha gjort med noe så dyrt.

Moren hans ser lenge på ham. «Er det ikke de du ville ha?» spør hun med et hint av bekymring. Hun ser bedre ut nå enn for få dager siden. Migrenen har gått over. Likevel rynker pannen hennes seg sammen nå der hun ser på Sander.