TORSDAG 10. DESEMBER 15:20
Fredrik, som Sander flere ganger har konkludert med at er en grei nok lærer, har også den egenskapen at han får den siste timen før skoledagen er over til å føles som ren tortur. Dette gjør han beklageligvis litt mindre grei nok. Han står foran tavla og er i gang med å tegne noe Sander er usikker på om skal ligne et atom eller et deformert Russland, men han ser ikke helt hva Russlands geografi kan ha med kjemi å gjøre. Han snur seg til Adrian for å spørre, noe som viser seg å være poengløst da Adrian ligger med hodet i armene, åpen munn og lukkede øyne.
«Sander,» sier Fredrik, og i et horribelt øyeblikk er han overbevist om at læreren hans har tenkt til å spørre om deformerte Russland, men alt han gjør er å nikke mot Adrian. «Kanskje du skal vekke Holm så han faktisk får med seg noe. Dette kan nemlig komme på eksamen.»
Lettet over spørsmålet og samtidig forferdet over påminnelsen om eksamen, dulter Sander borti Adrian. Han bare graver ansiktet lenger ned i armkroken til svar.
Fredrik gir fra seg et høylytt hm og kikker på klokka, som nå har rukket å bli fem på halv. «Vi får vel avslutte, da,» sier han til slutt. «Så stakkars Holm endelig får litt søvn.»
Sander bestemmer seg, nok en gang, for at Fredrik er grei nok.
Når det kombineres med beskjeden om at de kan gå, er Adrian betydelig lettere å vekke. Han gnir en hånd i øynene og dytter noen uåpnede skolebøker ned i sekken med den andre, før han kaster et blikk på tavla og rynker brynene. «Hva gikk jeg glipp av?»
«Ingen anelse,» svarer Sander ærlig, imens han smeller notatboka igjen. Den er full av tegninger og skisser heller enn med kjemi, og en håndfull av dem minner mistenksomt mye om en viss person.
Adrian hever begge øyenbryn. «Den var ny,» kommenterer han, før det følges opp med et glis. «Du tenker på Elias.»
«Gjør jeg vel ikke,» svarer Sander, finner frem mobilen og rynker panna over mangelen på meldinger fra Elias.
«Han har jo skole han også, da,» poengterer Adrian på vei ut. Han har åpenbart konkludert med at det bare kan være én grunn til hvor tragisk opptatt av mobilen Sander har blitt i det siste. «Det går an å starte samtalen, vet du. Hvis du liker fyren kan du ikke bare forbli helt passiv og la sjansen gå forbi deg.»
«Jeg har aldri sagt at jeg liker Elias,» snapper Sander tilbake.
«Du har snakket om ham i månedsvis.»
«Om podcasten, ja, men ikke Elias.»
De har nådd busstoppet nå. Adrian lener seg mot veggen og ser dumt på Sander, som bare stirrer irritert tilbake.
«Podcasten er Elias,» sier han rolig. «Det er ikke noe galt i å ha et crush.»
Snøen ved Sanders bein er mørk fra all eksosen. Han tar seg selv i å studere den heller enn å se på Adrian. Jo, tenker han for seg selv. På Elias, så.
Men det han sier er: «Jeg har ikke noe crush. Vi er bare venner, hvis vi er det engang.»
Adrian snøfter og sjekker tabellen med busstider. Den neste kommer om åtte minutter, og de har begge allerede begynt å skjelve fra kulda.
«Hør,» sier Adrian. «Send en melding. Hvis han inviterer deg over innen de neste åtte minuttene, drar du til ham. Hvis ikke, tar du bussen som kommer nå og drar hjem og gjør lekser eller skriver kjærlighetsdikt i dagboka di eller hva faen du vanligvis gjør.»
Det er et latterlig forslag. Elias vil aldri invitere ham på bare åtte minutter. Hvorfor skulle han?
Likevel holder han på en eller annen måte allerede mobilen i hendene. «Greit. Og jeg skriver ikke dikt, bare så det er sagt,» mumler han.
YOU ARE READING
Bare Deg
Romance[bxb, julekalender] Sander har alltid vært bedre til å lytte enn til å snakke. Det er vel derfor han endte opp med å finne Teenager Therapy, en podcast laget av en anonym gutt fra hjembyen hans, Oslo. Uten å ha noe særlig sosialt liv å skryte av, bl...
