Bare Deg

16. Kanskje definitivt

ONSDAG 16. DESEMBER 07:16

Dagen etter våkner han opp til et svar som ble sendt for få minutter siden:

07.14 Mislykket komiker
Oh shit sorry jeg sov

07.14 Mislykket komiker
Men du kommer i dag ikke sant? :))

07.17 Matkritikeren
Yep

Sander prøver å ignorere løgnen hans. Han vet jo at Elias ikke sov. Han legger en plan mens han pakker sakene sine om at han skal spille dum og håpe på at Elias nevner et eller annet av seg selv.

Han får svar da han står og pusser tenner.

07.23 Mislykket komiker
:)

Sander svarer ikke på meldingen. Han vet ikke lenger hva han skal si. I grunn tilbringer han hele morgenen med en urolig, kriblende følelse, som om kroppen hans er klar over at noe galt skal skje uten at hjernen hans har fått det med seg. Han føler seg kvalm. Han klarer ikke tenke skikkelig.

Hun er den eneste som holder den sammen.

Det tar opp all hjernekapasiteten hans. Hele dagen føles som en evigvarende drøm, for hodet hans er konstant andre steder. I norsktimen soner han ut og får ikke med seg halvparten av filmen de ser på, selv om de skal skrive en analyse om den siden. I biologitimen må læreren si navnet hans tre ganger før han i det hele tatt registrerer at hun nettopp spurte ham om hva en reversibel inhibitor er, og han innser at han har glemt et svar han kunne så sent som i går.

Men det spiller ingen rolle om han driter seg ut. Det eneste som betyr noe akkurat nå, er Elias.

Da dagen endelig er over, nærmest dytter han alt han har i sekken og er først ut av klasserommet. Han småjogger til bussen og glefser irritert til tavla med busstider bare fordi han må vente i syv minutter.

Hvis jeg bare gjør den minste ting og ødelegger det og hun forlater meg, så ville den ikke bare ha falt fra hverandre. Det ville ikke ha vært noe igjen.

Sander tekster ham ikke engang før han dukker opp utenfor døra. Til tross for at han har løpt opp alle trappene og knapt får puste, ringer han på med det samme han rekker ringeklokken. Det høres dunk innenfra, lyden av fottrinnene hans, entusiastisk bjeffing fra Leia.

Elias smiler da han åpner døren. «Hallo,» hilser han, leppene i et stort flir som falmer vekk så snart han ser Sander. «Du er klissvåt.»

Sander ser på ham i sjokk. Han ser helt normal ut. Han ser like bra ut som vanlig, han smilte like genuint som tidligere, stemmen hans er ikke like hes og sløv som for få timer siden. Det eneste Sander legger merke til er at sirklene under øynene hans er mørkere enn før, men ellers ser han ut som om absolutt alt er fint og at han bare er glad for å se ham.

Uten at det blir sagt et ord, trekker Elias ham innenfor og tar jakken hans av ham imens han selv blir stående urørlig. Fingre børster borti ham og han må motstå fristelsen av å ikke be dem bli litt lenger, men han sier ingenting, han klarer knapt å bevege seg.

«Jesus Christ, Sander,» kommenterer Elias. Det drypper av ham utover hele gulvet. «Du blir syk.»

Først nå innser Sander at han faktisk er kald. Det virket liksom ikke like viktig at det mer eller mindre var en snøstorm der ute når alt han tenkte på var destinasjonen. Nå som han er her, derimot, virker det som om kroppen hans blir klar over kulda på etterskudd.

Elias forlater ham i gangen. Sander har fremdeles ikke sagt et ord, alt han gjør er å stå der, munnen delvis åpen, stier av smeltet snø som renner nedover kinnene hans.