TORSDAG 17. DESEMBER 08.32
Det viser seg at Sanders immunforsvar ikke er så sterkt likevel. Da han våkner morgenen etter, er det første han merker at dynen er gjennomvåt av svette. Migrene dunker i hodet. Halsen er så tørr at den føles som sandpapir.
Han sjekker mobilen, men øynene er sløve. Han klarer såvidt å få med seg to ting: han er for sen til skolen.
Og han har ikke fått en eneste melding fra Elias.
Det banker på døra. Han prøver å svare, men stemmen vil ikke ut.
«Sander?» høres det fra utsiden. Han forventet, selv halvveis slått ut som han er nå, at det skulle være Jacob. Overraskelse fyller ham da han innser at stemmen tilhører moren hans. «Skal du ikke stå opp?»
Han klarer å lage et høylytt sukk til svar, og kort tid etter åpnes døren sakte. Alt han ser er en svart flekk han antar er moren hans, men pupillene fungerer knapt ordentlig med den migrenen i bakgrunnen.
«Herregud,» sier en stemme, og flekken beveger seg litt nærmere, legger en hånd på Sanders svette panne. «Du koker.»
«Kan jeg...» Det gjør vondt bare å snakke. «Kan jeg bli hjemme i dag?»
Hun ler. Han har ikke hørt henne le på ukesvis, ikke siden den gangen hun oppdaget at faren hadde tatt stuebordet og kjøkkenstolen med seg og alt hun gjorde var å le, i en halvtime, minst, imens Jacob skreik i øra hennes og Sander sto forvirret og så på det hele. Minnet faller inn uten forvarsel og fordufter like fort etterpå, et lite glimt av det han har dyttet lengst bak i hukommelsen.
«Det tror jeg er den første gangen du har sagt,» sier moren hans, og stemmen hennes virker liksom så myk når han er så dårlig som nå, det er ikke spor av den monotone, følelsesløse tonen hun har hatt i det siste. «Selvfølgelig blir du hjemme. Du burde egentlig se en lege.»
Sander sukker enda en gang. En lege virker som veldig mye jobb akkurat nå.
Det blir stille en stund, så han antar at hun har forlatt rommet. Hun dukker opp igjen med to Ibux og et glass vann han strever med å i det hele tatt svelge.
«Jeg sa at den jakka di er alt for tynn,» kommenterer hun. «Vil du ha noe?»
«Privatliv.»
Hun ler igjen. Det er det siste han registrerer før hun lukker døra etter seg.
Han er gjennomsvett, men rommet kjennes liksom iskaldt ut likevel, det stikker i huden og absolutt alt ser ut til å pulsere. Det føles som å dø. Han innser at det er passe dramatisk å si, men det er sånn det føles. Elias ville sikkert ha sagt noe lignende. Han er dramatisk nok, i hvert fall.
Elias.
Sander sjekker mobilen enda en gang. Fremdeles ingen melding. Av en eller annen grunn gjør det Sander bare enda mer irritert på ham. Først sender han ekstremt miksede signaler, og nå vil han ikke engang forklare?
Adrian, derimot, spør hvor han er. Han tekster tilbake at han er syk og døende og ber ham fullføre testamentet sitt for seg. Alt Adrian svarer er at testamentet må man fikse selv.
Igjen blir Sander liggende og stirre i taket, hodepinen dundrende bak øynene. Han klarer ikke tenke skikkelig, så i stedet lager han en liste i hodet med ting han skal unngå å tenke på:
1. Elias.
2. Mangelen på meldinger fra Elias.
3. Elias sin udefinerte seksualitet.
4. Fem minus.
Og så, bare fordi han allerede føler seg miserabel, slenger han på et siste punkt:
5. Pappa.
Faren hans pleide å lage kakao til ham da han var syk som barn. Han satt ved sengekanten og leste Ringenes Herre og lot som om han var fornærmet hvis Sander lo av etterlikningene hans. Hvis han lukker øynene, kan han høre den dårlige aksenten han tok på når han skulle si replikkene til Treebeard eller Gollum.
Å lage en liste med ting å ikke tenke på fører ham, naturligvis, bare til å tenke på dem enda mer. Det er derimot overraskende enkelt å late som om Elias ikke eksisterer. Alt han fokuserer på, er den fordømte fem minus-en.
Han lot seg selv distraheres på grunn av Elias. Han kan ikke begå samme feil flere ganger. Det trengs en endring, han må bare fokusere nok på skole så han knapt husker noe annet.
Så selv om Elias prøver å smyge seg inn i tankene hans, dytter Sander det unna. Han konsentrerer seg bare hardt om den éne tingen; når han er frisk skal han tilbringe hver dag med skolearbeid, som vanlig, og han skal få tilbake den sekseren i kjemi.
YOU ARE READING
Bare Deg
Romance[bxb, julekalender] Sander har alltid vært bedre til å lytte enn til å snakke. Det er vel derfor han endte opp med å finne Teenager Therapy, en podcast laget av en anonym gutt fra hjembyen hans, Oslo. Uten å ha noe særlig sosialt liv å skryte av, bl...
