Bare Deg

21. Si at jeg er syk

MANDAG 21. DESEMBER 18:04

Å ligge langflat på gulvet har en rekke udiskuterte fordeler. Om du ligger lenge nok og stirrer i taket føles det nesten som om du er en del av gulvet selv, og at det derfor er helt meningsløst å noensinne reise seg igjen. Å akseptere at du kun består av treverk og din eneste jobb er å ligge fullstendig rolig, har en overraskende terapeutisk effekt.

Ulempen, selvfølgelig, er at du alltid på et eller annet tidspunkt nesten definitivt vil bli avbrutt. Denne personen, om du er så heldig å ha en, vil nesten definitivt være din egen bror, som nok en gang hamrer på døra og lager permanente merker i den etter knokene sine.

«Det står en gutt i gangen,» glefser Jacob gjennom dørsprekken da Sander ikke åpner.

Det er sikkert Adrian. Han har foreslått flere ganger nå å møtes en siste gang før jul. Sander vet ikke hvorfor han vil dette. Selskapet hans er ingenting annet enn deprimerende, men Adrian ser ut til å være desto mer bestemt, for han sender meldinger om det hver eneste dag. Han har vel endelig gitt opp med tekstingen og heller gått for å dukke opp og personlig true Sander i stedet.

«Han sier at han må snakke med deg,» fortsetter Jacob.

Sander rynker panna. Imens han ligger der på gulvet går det opp for han at hvis det virkelig hadde vært Adrian, ville fyren ha gått opp selv. Han ville ikke ha ventet i gangen på at Sander skal invitere ham opp, han ville ha stormet inn her og nærmest dratt ham opp av gulvet på egenhånd.

«Sa han hva han het?» roper Sander tilbake. Hvis det ikke er Adrian, er alternativet bare én annen. Og han har virkelig, virkelig ikke energien til det akkurat nå.

Jacob sukker overdrevent høyt. Han hater det når Sander ikke åpner døra for å snakke, enda han gjør det samme selv når rollene er reversert.

«Nei,» glefser han utålmodig. «Men han ser ganske desperat ut.»

Sanders blikk fryser på en flekk i taket. Kvalme begynner sakte å bygge seg opp fra bunnen av magen og langt oppover halsen. Han svelger, som for å få tilbake kontrollen over stemmen, men den er likevel skjelvende da han presser ut: «Send ham bort igjen.»

«Hæ?» svarer Jacob.

«Send ham bort igjen,» gjentar Sander enda høyere. «Si at jeg er syk eller noe. Eller at jeg er ute, det spiller ingen rolle, bare få ham vekk.»

Jacob mumler noe om at Sander aldri er ute uansett, og at den eneste troverdige forklaringen er at han er syk. Sander selv blir liggende uten å røre seg, men presser øret hardere mot gulvet. Han forsøker å høre noe fra underetasjen, men plukker ikke opp noe.

Han krabber bort til vinduet. Bretter fingrene rundt vinduskarmen og hever seg selv sakte men sikkert opp, fremdeles halvveis på gulvet. Da han når kanten slik at øynene såvidt kan se over den, blir han sittende og vente. Pusten hans dugger til glasset og gjør det vanskelig å se, men han får det med seg likevel. Han kan høre stemmene deres gjennom den smale sprekken:

«Okei. Kan du si at....» Stemmen hans. Stemmen til Elias. Sander kjenner igjen sukket hans, også. «Glem det, ikke si noe som helst. Takk.»

«Sorry as, han er skikkelig dårlig,» svarer stemmen til Jacob. Sanders bror er kanskje irriterende, men én ting skal han ha; han er en eksepsjonell løgner. Elias ser ut til å tro på det, for han rygger ned fra trappeoppgangen slik at Sander såvidt kan skimte ham. Han går i en hettegenser, og bare synet av ham i den får Sanders mage til å knyte seg sammen. Han har fremdeles hettegenseren han lånte hengende på kontorstolen.

Elias snur seg og går uten å se opp mot vinduet. Da han når bilen, trekker Sander lettet pusten over at han så ut til å gå på løgnen så lett.

Men han drar ingensteder. I stedet finner han frem en røyk, tenner den imens han har den i munnen, og blir stående og lene seg inntil bildøra. Han gjør omtrent ikke annet enn å se mot inngangsdøra til Sander, men gjennom alle snøfnuggene og dugget på glasset er det umulig å se ansiktet hans tydelig. Han står sånn i mange minutter, og Sander sitter og ser på det hele fra vinduet sitt.

Han forstår ikke hvorfor Elias er her. Han skjønner ikke hvorfor han ikke har dratt allerede. Han liker ikke Sander engang, så hvorfor spiller dette noen rolle for ham? Hvis Sander virkelig betydde noe som helst, ville ikke Elias ha kysset ham samtidig som han har følelser for en annen. Dessuten er det absolutt ingen grunn til at Elias ikke hater ham nå, når alt Sander har gjort er å lyve.

Da han er ferdig kaster han brått et enslig blikk opp mot Sanders vindu. Sander rekker såvidt å kaste seg mot gulvet, og sekunder senere hører han bildøra slamre igjen, motoren som setter i gang, hjulene mot den kramme snøen.

Elias kjører vekk, og Sander sklir nok en gang ned på gulvet, før han krabber bort til kontorstolen og når et nivå selv han trodde han var for god til: han finner frem Elias sin hettegenser, som fremdeles dufter av ham, og så blir han sittende der med den i fanget og stirre på den. Omsider trekker han den over hodet, men ikke hele veien ned, så den dekker foran synet hans og hele verden blir til et varmt, mykt mørke, lukten av Elias og kakao.

Han vet ikke hva den gutten hadde planer om å si, men han har ikke lyst til å høre det. Han kan se det for seg på egenhånd; kjefting for at han løy, for at han ikke innrømmet at han visste om podcasten. Kanskje han til og med ville ha ment at hele kysset var Sanders feil. Kanskje det var Sanders feil? Hva hvis Elias følte at han måtte?

Det han er aller mest redd for, er at Elias skal bekrefte det han allerede vet, at han kommer til å stå der og si sorry, jeg er streit, det var et feilgrep.

Sander var kanskje sint på ham for noen dager siden, men nå går bare alt over i skyldfølelse. Og om han hadde gått ned i dag og sett Elias i øynene, er han ikke sikker på om han hadde taklet den stort lenger.