ALONE, rest of my life...

~ 14 ~

DN//POV

Meg og isac har det fint, vi var ikke sammen eller noe sånt. Bare gamle gode 'beste' venner, vi snakker ikke så mye sammen enn det vi gjorde før. Han har blitt så rar, eller mer riktig og si annerledes Kankje?
Det var nå blitt midten av august, det hadde også begynnt en ny gutt i klassen, egentlig mye som har kjedd i disse dagene.

Gutten heter foresten Daniel, han har brunt hår (alle vet sikkert hvordan han ser ut). Minner meg om Danu, men kunne delfinitift ikke være han vell...?

Dagen startet brått på, skolen begynnte som vanlig, 08:30. Så jeg kjapper meg med og ta på meg de hvite lave converse skoene jeg har. Nå gledet jeg meg til og komme til skolen, jeg skulle gjøre noe ingen hviste om. Jo jeg skal faktisk spørre isac om og ja... Bli sammen med han! Jeg har ikke planlagt helt hva jeg skal si men håper på et ja, pga vi begge liker hverandre, det vet vi egentlig alle.

Deretter små løper jeg rett til skolen, da jeg kom til den grønne skole porten fikk jeg mitt livs største sjokk!

Der sto min aller beste 2 venner og kysset, noe inni meg knak brutalt sammen i tusen knak, resten av meg var skuffet og skikkelig redd. Ikke hviste jeg hva jeg var så redd for... Eller jo Kankje det og miste sin beste venn, okei det ga apsolutt ikke så veldig mye mening men greit.

Lasse og Daniel kom bort til meg, de hadde vist blitt beste-kompiser dem da? De hadde iallfall funnet tonen, ikke den 'tonen' men venne tonen.. Haha. Nå var dem helt borte med meg. Jeg så bare tomt bort på 'det nye paret' også kalt vennene mine, han jeg har vært forelsket i, i flere år og dager. Minutter og timer. Jeg kunne bare ikke fatte hva som akkurat hadde kjedd, rett foran øynene mine!

Lasse og Daniel sto nå på hver sin side av meg og så drømmene bort på Marie og isac.

"Er dem ikke søte'a?" Spurte Lasse og så bort på med med et stort glis rundt munnen, serr hvordan tanker han og være så glad hele tiden?

"Jo'a" svarte jeg og så ned i bakken, og fiklet litt med en stein som lå strandet på bakken.

"Når ble dem så gode venner'a?" Spurte jeg deppa og så bort på dem, nå sto de og holdt hender, helt seriøst var jeg virkelig sjalusi!

"Alle vet jo at isac har vært forelsket i Marie i tusen år" akkurat den stakk noe jævlig...