ALONE, rest of my life...

32

Fortsatt isac//POV

"Hør hva?!" Spurte jeg stresset

"DN døde får seks uker siden" svarte hun rolig.

Hjertet mitt pumpet i hundre, kroppen min skalv, jeg fikk gåsehud, tennene mine hakket sammen og jeg begynnte forsiktig og bite med i leppen.

Dette kunne ikke være sant.

Jeg skulle besøke henne.

Kysse de myke leppene hennes.

Hvorfor har ingen sakt noe til meg!?

Har dem holdt det hemmelig Kankje?

-

Jeg braste fort inn på rommet mitt, mamma kom løpene etter.

Hun åpnet døren og så på meg med tårevått øyne.

Tårene mine rant fort ned, gutter gråter også.

"Isac" sa hun rolig

"STIKK" ropte jeg mot henne, tårene rant nedover kinnene mine.

Jeg kunne ikke fatte at dem hadde holdt det hemmelig i hele 6 uker, dem kunne da idetminste sakt det til meg.

"Hvorfor sa dere ingenting?" Spurte jeg rolig med dynen over hele meg.

"Vi ville ikke ødelegge turneen din, isac" svarte hun og så trist bort på meg.

Jeg reiste meg opp og ga henne en god og varm klem.

Var det nå jeg var helt alene, jeg hadde ingen. Unntatt mamma, pappa og ava. Danu og Alex hadde jeg blitt uvenn med uheldigvis.

Jeg hadde ingen nå.

Jeg blir 'alene, for resten av livet'
~~~~~~~~
SLUTT, hvordan var historien? Bra dårlig?

Kommer til og ta en pause med WattPad nå, men ikke glem, etter sommerferien kommer en ny 'bok' gled dere❤️😋