ALONE, rest of my life...

~ 20 ~

Isac//POV

Tror dn er forelska i han Daniel fyren, hun har stirret på han i flere dager, friminutt osv...
Jeg gikk ved siden av DN, som fortsatt hadde blikket klistret mot Daniel!

"Hva er det du ser i han?" Spurte jeg Kankje litt frekt, men det dreit jeg i nå.

"Jo altså... Det virker som jeg har sett han før liksom" svarte hun og så på meg, endelig! Dem krystall blå øynene jeg har lengtet etter i flere dagen nå, og dem fyldige rosa leppene. Kunne jeg ikke bare kysse henne, nå?

"Oya" svarte jeg med et lite sukk.

Det ringte inn, jeg satte meg på plassen min som er ved siden av Danielle.

/etter skolen\

DN//POV

Jeg gikk ut av skole døra, på vei ut så jeg Daniel og noen gutter fra klassen le og ha det gøy. Tenk da.... Hvis det er Danu, langt ifra!

Plutselig snudde Daniel deg og så på meg, det klistret seg et lite søtt smil rundt munnen hans. Han stoppet opp og hvisket noe til Patrick. Så kom han bort til meg, hjelp! Hva faen skal jeg gjøre nå, jeg kommer til og dumme meg fullstendig ut!

Da han kom bort til meg smilte han et smil, serr smiler han hele tiden, må ikke det gjøre vondt for han!

"Skal jeg gå meg deg?" Spurte han og så forventningsfullt på meg, jeg nikket og smilte et lite smil.

Etter hvert åpnet Daniel munnen sin, endelig skal vi få en samtale igang her...

"Har jeg sett deg før?" Spurte han og så på meg, her gikk vi helt alene opp over gaten. Den friske luften slo mot oss, himmelen var klar og fin.

"Heh... Skulle trodd det" svarte jeg med en liten latter.

"Du virket liksom.. Eh, du så ut som en gammel venn av meg, men det er så lenge siden... Hvem vet hvor hun er nå?" Svarte han etterfylt med den herlige latteren hans.

Jeg stoppet brått opp, så opp på han. Ja han er sirka et halvt hode høyere enn meg. Han så spørrende på meg, ventet sikkert på et svar.

"Hva?" Spurte han, han så serr ut som et levende spørsmåls tegn.

"Dette er sikkert litt teit... Men hva het den såkalte vennen din?" Spurte jeg og så forventningsfullt på han, han nølte og åpnet munnen.

"Dn" svarte han og så spørrende ned på meg.

"Danu!" Nesten ropte jeg og håpet inn i en av de gode klemmene hans, jeg kunne ha stått her i flere hundre år, bokstavelig talt!

"Jeg har savnet deg" hvisket han i klemmen, vi trakk oss fra hverandre og smilte som to tullinger som nettopp har fått en backstage bilett til en eller anen kjendis.

Vi sto bare og så på hverandre, jeg kunne se isac i sidesynet. Han kom nermere, og mermere kom han.

"Ser ut som dere har funnet tonen" hvisket han oppgitt da han gikk forbi, Danu og meg gikk ut i full latterkrampe. Ikke vet vi hvorfor...

~~~~~~~~~
Jeg suger til og skive, har apsolutt ikke noen ideer til hva som kan komme i neste del, hjelp!!