Zayn's pov
2 månender senere
Ukene har gått.
Dagen har bare vært hos meg en ekstra gang bare for å irritere meg.
Timene, minuttene og sekundene tar enda lengre tid en det du skulle trodd.
Men Dawn er ikke her, jeg kan ikke deke disse dagene med henne. Ingen ting har vært som normalt. Jeg kan knapt huske sist gang jeg sov i sengen og tenkte på henne med god samvittighet. Hun hater meg sikkert.
Jeg har forbedret meg i det siste da det er jo en positiv ting. Har vært mer sosial med gutta men jeg har ikke tatt et eneste skritt utenfor huset siden den kvelden. Den kvelden da alt skjedde.
Alle sitter stille rundt meg. Jeg sitter i stua i med knære tett inntil meg og hodet ned. Det er stille rundt oss. Ikke engang Niall spiser mat. For dette er en spesiell kveld. Det er akkuratt 2 månender siden Dawn ble kidnappet. Og siden det er det så er det stille. Stillere enn vanlig.
"Zayn. Mabye we should do something." Spør Harry forsiktig.
"Why?" Spør jeg frekt.
"We cant sit here cant you see it on Louis. He cant barely(?) Sit down and do nothing" svarer Liam. Jeg kikker bort på Louis. Han sitter nesten stille. Han fikler med noe i hendene og veiver med føttene stille.
"Great what do you think we can do?" Spør jeg og ser oppgidd på de andre.
"What with fifa you guys used to love fifa. But after this kidnapp-situation(?) none of you are playing." Sier Eleanor. Det er sant. På coveret på fifa spillet så er det fult av støv på. Det er lenge siden sist vi spilte.
Eleanor starter spillet og gir oss alle hver vår spillekonsoll (hva nå enn det heter). Etter på så ser hun på oss og smiler. Spillet starter og da sitter vi og stirrer på skjermen. Etter en klein stillhet så tar Niall insjativet(?) og begynner spillet.
Senere så sitter vi alle som noen gærninger foran skjermen. Det er lenge siden det skjedde.
Dawn's pov.
Okey. Jeg er helt sikker på at det har gått over en uke eller to siden jeg har blitt kidnappet. Men siden det er ikke noe vindu i dette rommet så vet jeg ikke. Når jeg har sittet her inne så har ingen ting hendt jeg har bare sittet her. Noen ganger så kom det noen med mat. Men det var veldig få ganger at noen har kommet inn hit. Så jeg har ikke noe mye å gjøre her. Tankene blir avbrutt av at døren min blir åpnet og ei jente blir kastet inn. Døren lukkes med en gang hun kommer inn.
Jenta har brunt hår. Hun er nesten like lang som meg. Hun er veldig pen. Hun er skadet.
Det kommer blod ut av et sted av hodet hennes. Blodet renner ut. Men jeg må gjøre noe for å stoppe blodet. Jeg river litt av nattbuksen min går mot henne.
"Please... Don't hurt me. Please" sier hun og ser på meg med tårer i øynene.
"I am not going to hurt you but Help you. So if i can come closer to you. I am not going to hurt you. Trust me" sier jeg og går sakte mot henne. Hun sier ikke noe men kommer frivillig mot meg. Jeg skikker rundt hodet hennes. Og da ser jeg såret hennes. Det er i bak hodet. Så jeg legger tøystykket på såret og håper på at det stopper blodet.
" What's you name" popper det ut av munnen min.
"Sophia. Sophia Smith. And you are...." Spør hun.
"Dawn Ward...... But you know the band One Direction" jeg klarer ikke å stoppe meg selv i å spørre henne om det. Jeg må bare vite om de har det bra. For jeg vt jo ikke.
"Yeah... Why are you asking me about them?" Spør hun og ser på meg.
"Are They ok?" Spør jeg henne igjen.
"Yeah They are. why are you asking" spør hun og ser på meg med et rart ansikt utrykk. Når hun sier at de har det bra så føles det ut som at tusen kilo løftes opp fra mine skuldre. Det er godt å høre at de har det bra.
"Nothing" mumler jeg. Jeg setter meg tilbake til sengen min.
Døren åpnes opp med et brak. Den kraftige mannen kommer mot meg med bestemte skritt. Han tar meg opp etter hånden og løfter meg opp på skuldrene. Han setter meg av i det samme rommet jeg møtte Dirk. Og gjett hvem jeg ser der..... Dirk. Muskel mannen går ut og låser døren.
"Here we are again" sier Dirk. Det blir en stille stund men så sier han noe igjen.
"I want Zayn's number" sier Dirk og smiler et stort glis. Som om jeg kommer til å si det.
"Good for you but i am not going to give you the number" sier jeg og smiler imot han. Han kommer mot meg og slår meg hardt i magen. Og han dytter meg inn i veggen.
"I asking again. The number." Sier han. Jeg sier ingenting han knuffer meg inn i veggen igjen. Så slår han meg hardt i magen igjen. Så slår han ut pusten ut av meg. Og da holder han hardt grep på halsen på meg. Jeg får ikke noe pust. Så slipper han meg og jeg puster vilt. Han går ut av rommet. Med bestemte skritt Så sitter jeg her.
Jeg må rømme.
---------
Er det noen som skal se Insurgent i morgen?
