Dawn's pov.
Jeg hører skritt kommer mot døren. Pulsen min begynner å stige. I det siste så har jeg prøvd å rømme. Men det har ikke gått bra. De har funnet det ut på en eller annen måte. Jeg vet ikke hvordan..... Men denne gangen så skal de ikke finne det ut. Men... det er en stor sjangse at de finner ut av det. Hver gang jeg har prøvd å rømme så har de straffet meg med å slå meg i hodet. Sparke meg. De har vært veldig hensynsløse. Jeg vet ikke om jeg i det hele tatt klarer dette. Jeg skal få hjelp av Sophia. Vi har blitt litt bedre venner nå.
Mannen låser opp døren og kommer inne. Jeg gir i fra meg et lite nikk mot Sophia. Hun står bak døren og gjør seg klar for å slå ut mannen. Hun ser signalet og teller til tre. En..to..tre. Hun spurter bort mot ham og slår ut pusten på han. Sånn at han detter ned i gulvet med et brak. Han gir i fra seg et stønn når han treffer gulvet. Jeg løper bort til ham og skjekker pulsen. Den er svak... Jeg viste ikke at dette skulle gå så bra hittil. Jeg skjekker mannen om noen mulige våpen. Jeg finner en ladd pistol og noen skudd i tilegg. Jeg røsker de til meg.
Vi går ut av rommet og lister oss forsiktig rundt i gangen. Veggene er veldig tynne her så vi må være forsiktige. Jeg lister meg stille men så tråkker jeg på gulvet og den gir i fra seg en liten lyd.
Jeg stilner og ser på Sophia.
"Did you hear that?" Hører jeg fra en dør.
"Go back to sleep!" Kommer det fra en annen dør.
Det var nære på. Vi fortsetter med å gå. Så ser jeg en dør aom skiller seg ut enn de andre. Det må være hovedutgangen!! Vi løper stille mot utgangen. Jeg drar ned håndtaket. Døren er ulåst. Yessss!!!!!!
Jeg snur meg og ser mot Sophia. Hun ser stolt ut. Sikkert for at vi klarte dette. Jeg ser utover.
Det er bare.........Skog. Bare skog. Hvor er vi? Er vi i det hele tatt i England? Vi går bort fra huset og da får jeg et glimt av en motorvei.
Jeg løpet det raskeste jeg klarer. Men så gar det i surr for meg. Alt snurrer rundt meg. Jeg snur meg og kikker bort på Sophia.
"Sophia....I......I cant make it. You need to go without me. I cant..." jeg setter meg ned på bakken. Jeg er for skadet. Jeg klarer ikke dette.
"No. Dont say that we are soon home. We are gonna make it. And I am doing evrything just to save your life. You saved me now its my turn to save you." Hun rekker meg hånden. Jeg ser usikkert på henne. Så kaster jeg et blikk på huset til kidnapperne. Lysene er på. De vet at vi er borte. Så jeg har ingen valg. Jeg tar i hånden til Sophia. Og vi løper det raskeste vi klarer til motorveien.
Vi kommer helt til motorveien. Jeg ser meg om jeg ser noen biler.
Ingen biler. Vi løper inn i skogkanten for at kidnapperne ikke skal se oss.
Det verker i foten. Jeg vet ikke om jeg klarer å gå noe mere. Jeg snur meg og ser mot Sophia.
"Soph? I cant. My leg hurts. You need to find the police. I cant make it." Sier jeg.
" no. I said i am going to save your life." Sier hun bestemt.
"If you only let the police find me then you have saved my life." Sier jeg svakt.
"Dont go anywhere i am gonna find ya?" Sier hun. Jeg gir henne en klem og så løper hun avgårde. Jeg håper hun rekker det.
