Dark Angel - Dark Love

Hemmeligheten

Catalina POV

"Slapp av. Vi bare pratet litt. Litt om historie faktisk" sa jeg til Juliet som verket etter å finne ut hvorfor jeg satt med han. Ingen hadde visst gjort det før. Hvis noen gjorde det, så pratet han ikke veldig mye. Han svarte bare på spørsmål. "Jeg så dere i kantinen. Han dro deg inntil seg. Nesten som om han skulle klemme deg. Jeg har ikke sett han vært så nære en person før" sa hun klappet i hendene. Vi var på vei til skolen. Juliet hadde hentet meg med bilen sin. Så nå kjørte vi til skolen. Noe i meg håpet at han ikke var der. Jeg orket ikke å være oppslukt i han. Men den største delen av meg ba til Gud at han var der. At han skulle smile det fantastiske smilet. Og jeg hadde flaks. Jeg kunne se han stå utenfor døren fra lang avstand. Den nydelige skikkelsen lyste opp. Bokstavelig talt så så det ut som om han lyste opp. "Du tuller!" Hørte jeg Juliet si vedsiden av meg. Hun kjørte inn på parkeringsplassen og parkerte vedsiden en svart Jaguar. Sawyer rettet seg opp før han kom gående mot oss. "Frøken Delcan" sa han og kom bort til oss. Juliet stilte seg tett inntil meg og smilte et søt smil mot han. Jeg ble overrasket over at han brukte etternavnet mitt. "Mr. Silveri" sa jeg tilbake og skakket på hodet. Han lo og så på Juliet. "Ms. Jakson" sa han og nikket et hei. "Foraldel, kall meg Juliet" sa hun og smilte. "Catalina og Juliet. Bestevenner?" Spurte han og så på meg. Juliet svarte for meg. "Selvsagt er vi det" sa hun og tok armen min. Jeg smilte lettet. Vi hadde kjent hverandre i en dag og jeg hadde begynt å like henne skikkelig. Hun var min bestevenn. "Ok Juliet" stemmen hans var vanlig igjen. Jeg sukket og himlet med øynene. Skulle han virkelig være så dramatisk? Så gikk jeg forbi han. Akkurat i det jeg kom vedsiden av han, tok han håndleddet mitt. Jeg stoppet brått og så på han med overaskende øyne. "Skal du bare dra uten oss?" Spurte han og slapp hånden min. Juliet smilte stort og ga meg et lite skal-du-virkelig-gå-uten-Oss blikk. Jeg sukket enda en gang og måtte smile. "Kan vi gå?" Spurte jeg og nikket mot skolen. Sawyer nikket og sendte meg et utrolig søt blikk. "Etter deg Juliet" sa han og ga tegn at hun skulle gå først. Juliet lo av glede før hun nesten løp til noen av hennes andre venninner som så på på sidelinjen. "For en opptreden" sa jeg og rettet på olajakka mi. Han lo og hjelp meg. Fingrene hans kom i kontakt med huden ved nakken min og gnisten for rundt i kroppen min igjen. Han rettet på kragen min og lot håret mitt falle nedover ryggen. "Sånn" sa han og smilte til meg. Jeg rødmet og så ned i bakken. Han gjors sikkert på. Selvsagt visste han at alle jenter ville falle for det der. "Bare la oss gå inn. Skal du ha samme time med meg idag også?" Spurte jeg og måtte klemme meg i mellom elever som stirret på Sawyer. Idag hadde han på seg en svart skjorte og det mørket håret var rufsete. Oppmerksomhet var ikke noe jeg avskydde, men jeg ville helst ikke bli stirret på av alle sammen. Jeg sukket og så i bakken. "Hvilken time skal vi egentlig ha?" Spurte jeg lavt og fokuserte på støvelettene mine. Han svarte ikke på en stund. Så etter to minutter så jeg opp for å se om han fortsatt var der. Kanskje han hadde dratt mens han hadde sjansen. Jeg kjente hvordan hjertet sank i brystet mitt. Raskt så jeg opp og møtte de mørke øynene hans. Han stod der og så ned på meg. Sawyer så ned på meg og studerte hver minste bevegelse jeg gjorde. Jeg måtte kremte litt for å bryte stillheten. "Får jeg noe svar?" Spurte jeg og hevet det ene øyenbrynet. Han trakk på skuldrene. "Vi skal ha Gym. Altså i gymsalen" svarte han. Jeg så meg rundt. Alle elevene var borte. Hadde det ringt inn?! "Hvor er alle?" Spurte jeg han og ble litt urolig. Sawyer lo lavt. "I timen" svarte han. Jeg sperret opp øynene og så meg rundt. Jeg hadde ikke hørt klokken. Vi stod alene i gangen. "Fader!" Bannet jeg og begynte å gå raskt mot den ene utgangen. Sawyer lo bak meg. Hvorfor var dette morsomt! Jeg kunne ikke komme forseint! "Kom igjen" sa han plutselig og tok armen min. Jeg sleit med å holde følge. Sawyer dro meg bortover gangen. "Slapp av litt da" fikk jeg spyttet ut lavt. Han gjorde ingen mine til å gjøre det. Hvis noen hadde sett oss nå hadde de sikkert trudd at jeg var en valp som fulgte sin eier. For å være ærlig så føltes det sånn ut også. Det verste var at han ikke gikk mot gymsalen engang. Vi var på vei mot skogen. "Eh" fikk jeg ut, men ikke noe mer. Hva i huleste skulle han gjøre med meg i skogen?! Skulle han kidnappe meg? Jeg hadde hørt om sånne fine skikkelser som dro med seg mennesker i skogen og de ble aldri sett igjen. Bestemt satte jeg foten i bakken og rev til meg armen. Avgjørelsen min må ha overrasket han siden han snudde seg så raskt. "Hva er det?" Spurte han som dette var helt vanlig. Jeg la armene i kors over brystet. Virkelig?! Var ikke dette det minste rart. Pleide han å dra med seg jenter inn hit? "Hva er det! Nei jeg vet ikke jeg. Bare at en ganske fersk fremmed tar deg med til skogen isteden for timen! Jeg er ikke helt idiot heller" sa jeg og så bak meg. Vi kunne se skolen herifra. Sawyer tenkte litt før han lo høyt. "Tror du at jeg vil kidnappe deg Catalina?" Spurte han og lente seg mot det nærmeste treet. "Hvorfor ikke?" Sa jeg og tenkte på andre ting å si. Sawyer lo lavt og så i bakken. De mørke håret datt ned i pannen hans og skapte et nydelig underverk. "Skal du fortsette å gå innover?" Spurte han etter noen lange minutters stillhet. Jeg tenkte litt før jeg ristet på hodet. Ikke tale på at jeg skulle fortsette inn i skogen med en nydelig skikkelse. Jeg hadde lest bøker. Dette endte aldri bra. "Jeg står over denne gangen Mr. Silveri" sa jeg og ga tegn til å gå tilbake. Plutselig kjente jeg noen armer feste seg under knærne mine og den andre støttet ryggen min. Jeg ble løftet opp og jeg slapp ut et lite hikst. Berøringen sendte gnister rundt i kroppen min. "Mr. Silveri!" Ropte jeg og prøvde å komme meg løs. "Det er Sawyer" rettet han meg med et smil. "OK. Sawyer! Sett meg ned!" Sa jeg bestemt og så opp på han. Det mørke øynene så inn i mine og kunne nesten vise meg hele galaksen. "Nei" sa han og begynte å gå lenger inn i skogen. Etter noen forsøk ga jeg opp. Jeg lå hengslengt i grepet hans og så oppned på trærne vi gikk forbi. Etter noen minutterst taushet begynte jeg samtalen med et sukk. "Hvor skal vi?" Spurte jeg irritabelt. Sawyer klemte enda tettere inntil brystet hans. Sannheten var at jeg egentlig ikke ville forlate denne hedersplassen. "Jeg skal vise deg noe" sa han og en vind tok tak i håret hans. "Takk for den gode informasjon" sa jeg sarkastisk. Etter noen minutter til sanket han farten og stoppet helt. "Kan jeg stå på bakken igjen nå?" Spurte jeg og lente hodet bakover. Sawyer så ut til å tenke litt før han smilte. Så slapp han meg rolig ned på bakken. Varmen hans forsvant fra meg og jeg måtte stå påmden kalde bakken. Eller det var ikke så kaldt. Solen skinnet sterkt mot oss mellom trærne. Det tok noen sekunders strekning av armer og bein før jeg var klar. Sawyer betraktet meg litt. "OK. Tid for forklaring" sa jeg. Sawyer nikket og så seg rundt. "Jeg klarer det ikke" sa han. Jeg skakket hodet. Hvis han hadde dratt meg med seg helt opp hit for ingen ting! "Hva mener du med det?" Sa jeg kanskje litt for fort. "Jeg klarer ikke å holde meg unna deg" sa han. Jeg sperret nesten opp øynene. Sa akkurat den kjekkeste gutten på hele jordkloden det akkurat til meg?! Hva skulle jeg si tilbake? "Og jeg kan derfor ikke holde hemmeligheter for deg" sa Sawyer og åpnet jakka si. Hemmeligheter? Jeg hadde kjent han i to dager. Hvordan i huleste kunne jeg bare åpne meg for han?! Sawyer tok av seg jakka før han dro av seg genseren. Nå stod han bare i t-skjorten. Strippa han for meg! For Guds skyld. Jeg var ikke person heller. "Hva er det du driver med?!" Sa jeg bekymret. Hadde denne gutten hjerneskader? Sawyer smilte. "Viser deg hemmeligheten min" sa han og begynte å dra av seg t- skjorta. Hemmeligheten? Måtte han vise den i bar overkropp? Jeg kunne ikke si at jeg ikke ville se han i bar overkropp. Jeg så ned i bakken og kunne kjenne rømmen i ansiktet. Nå må du skjerpe deg Catalina. Du klarer å løpe raskt hvis han er pervo. Du kan forsvare deg. Ikke få panikk. Etter å ha gjentatt det i hodet mitt noen ganger så jeg opp. Det som møtte meg var utrolig. Han hadde en muskelspenningar overkropp. Bredeskuldre og sterke armer. Magen var bare helt utrolig. Men det som fanget oppmerksomheten min var tatoveringene. Svarte tatoveringer av forskjellige symboler var tatovert rundt omkring. Han hadde tatoveringer. Kanskje det var hemmeligheten hans. "OK. Du har tatt tatoveringer uten lov. Jeg lover å ikke si noe til noen" sa jeg og nikket. Det var ikke akkurat lett å ta blikket vekk fra han. Sawyer lo og ristet på hodet. "Merkene var ikke hemmeligheten min" sa han. Virkelig? "Må du ta av noe mer da?" Spurte jeg litt usikkert. Han ristet på hodet og pustet inn. Det neste som skjedde tok pusten fra meg. Bak fra ryggen hans dukket det opp store svarte vinger. De var svartere enn den svarteste natten. Machet håret hans egentlig. Store fjær som glinset. Jeg tok en hånd foran munnen og gipset. Det var rett og slett vakkert. "Dette er jeg ikke Vant til. Lar mamma'n din deg beholde disse? Røyter du ikke?" Spurte jeg og gikk noen skritt mot han. Sawyer lo. "Er det de første spørsmålene?' Spurte han og så på vingene sine. Jeg måtte smile. "Så......hva er du?" Spurte jeg. Det hadde jeg ikke skjønt helt enda. Sawyer rettet seg opp og så ned på meg. "De kaller det en mørk engel. Andre fallende engler" svarte han og så i bakken. Mørk engel. Dark angel. Fantes de?! Jeg nikket for meg selv før jeg gikk enda et skritt mot han. Aldri hadde jeg sett noe så vakkert. "Kan jeg ta en nærmere titt? Da mener jeg å ta på de" minnet jeg han på. Sawyer nikket et nikk og lukket øynene. Jeg gikk helt bort til han og strakte ut hånden. Da fingrene mine traff de svarte fjærende kjente jeg et hardt slag i brystet. Det var som om det var meningen at jeg skulle dette. "De er så vakkre" hvisket jeg og strøk fingrene mine over vingen. Sawyer smilte, men hadde fortsatt øynene lukket. "Kjenner du dette?" Spurte jeg og strøk fingrene over en stor fjær. Han nikket før han så på meg. " jeg kjenner det som om det er huden min" Sa han og smilte et utrolig smil. "OK" sa jeg bare og gikk innover mot roten av vingene. Så førte jeg fingeren inn på huden hans. På de spesielle merkene. "Er dette en del av Uniformen?" Spurte jeg og smilte litt flaut. Sawyer nikket svakt, men det var noe med øynene hans som sa at det var en sørgelig historie med et av merkene. Så jeg lot fingrene gli over noen merker til før jeg så opp på han. "Så hvordan får du vingene inn igjen?" Spurte jeg og gikk bak til ryggen hans igjen. Den varme, myke huden hans mot fingrene mine. Sawyer tok et lite åndedrag før jeg så hvordan vingene la seg sån som på føler før de forsvant inn i huden hans. Det var ingen tegn på at de hadde vært der. "Gjorde det der vondt?" Sawyer lo lavt. Så ristet han på hodet. "Merker det nesten ikke." Sa han. Jeg nikket og lot fingeren gli over ryggraden hans. Han hadde en super muskeløs kropp. "Du sa at Sawyer betyr Guds høyre hånd. Er ikke engler ved Gud hvite? Jeg har hørt mange historier om engler og til og med om mørke engler. Men hvorfor er ikke du hvit?" Spurte jeg og rynket brynene i pannen. Sawyer så ut til å tenke hardt på hvordan han skulle forklare dette. "Jeg var ved Guds høyre hånd. Men jeg valgte en person jeg ville beskytte bedre enn Gud. Jeg vet det høres rart ut, men jeg kunne ikke la henne bli skadet." Sa han og så veldig alvorlig ut. Derfor fikk jeg dårlig samvittighet da jeg brøt ut i latter. Han så rart på meg. "Unnskyld, men jeg er bare litt utafor. Hvorfor i huleste fortalte du meg dette?!" Sa jeg plutselig bestemt. "Skjønner du det ikke Catalina?" Spurte han. Jeg tenkte litt før jeg ristet på hodet. "Nope. Jeg har heller ingen planer om å finne det ut. Dette er bare galskap" sa jeg og begynte å gå mot skolen igjen. Sawyer måtte ha blitt overrasket siden det tok noen sekunder før han reagerte. Han tok tak i armen min og dro meg tilbake mot han. Nå stod jeg klemt mot brystet hans og ingen vei å flykte. "Du kommer til å skjønne det en dag" sa han rolig. Jeg nikket ufortående før jeg smilte litt dumt. "Det er bra. Kan jeg få dra til timen nå?" For en idiot jeg var. Tankene banket inni hodet mitt. Kunne dette være sant? Plutselig lente Sawyer seg mot meg. Ansiktet hans kom nærmere mitt. Han skulle kysse meg. Skulle han endelig kysse meg? Men noe føltes feil. Han var en fremmed. En gal fremmed. Men han var så kjekk og var kanskje inntresert i meg. "Hey Hey Hey. Stopp en hall her kjekken" sa jeg og trakk ansiktet mitt unna. Sawyer så forfjamset på meg. "Prøvde du å kysse meg?!" Sa jeg og hevet det ene øyenbrynet. Blikket hans vandret rundt seg. "Eh...Nei" sa han og slapp meg. Det var nesten så jeg kunne kjenne pulsen hans øke. "Du prøvde virkelig å kysse meg" sa jeg og lo. Gjorde jeg virkelig narr av han? "Det gjorde jeg ikke" utbrøt han og lo nervøst. Første gang jeg hadde sett han nervøs. Det var ganske godt egentlig. Jeg hevet det andre øyenbrynet. "OK, kanskje jeg gjorde det" innrømmet han og klødde seg i bakhodet. Jeg lo svakt og klappet han på det bare brystet. "Jeg kysser ikke fremmede. Særlig ikke fremmede engler. Et spørsmål. Slo du deg da du falt ned fra himmelen?" Det var første gang jeg spurte og virkelig mente det. Sawyer så litt usikkert på meg før han ristet svakt på hodet. Heldigvis med et lite smil. "Gå tilbake nå. Ser deg i morgen tidlig" sa han og tok på seg t-skjorten og genseren. Jeg slapp ut et lite sukk. "Kan du svare på spørsmålet først?" Sawyer tenkte litt før han svarte. "Det gjorde Jævlig vondt"