Dark Angel - Dark Love

Fortid

"Så alt er over?" spurte jeg da jeg satt I sengen med en rykende kopp te i hånden. Sawyer nikket og bladde I bladet sitt. "Heldigvis" svarte han og så kjapt opp på meg. Jeg smilte svakt og la hodet tilbake mot veggen. Det var deilig å vite at det ikke var noe mer smerter. Raskt så jeg ned mot beinet mitt. Det var fortsatt neglemerkene og litt rødt, men ellers Ganske bra. Jeg beveget på foten og smilte stort. "Så da kan jeg på skolen? Hvor langt inne I timen er de nå? Rekker jeg de siste timene?" Spurte jeg og satte koppen på bordet. Sawyer la fra seg bladet og så på meg. "Skolen er ferdig. Kl er 16:23" sa han og så ut av glassveggen. Jeg hevet begge øyebrynene og sukket. "Hvorfor må jeg sove igjennom alt?" spurte jeg og tok dynen av meg. Sawyer trakk på skuldrene og så på meg. Jeg gikk fortsatt I den altfor store t-skjorten. Hvis jeg hadde sett meg selv, så hadde det faktisk sett søt ut. Raskt hoppet jeg ned fra sengen og pustet lettet ut da det ikke kom noen smerter. Sawyer så Ganske spent ut selv. "Alt er helt fint igjen" sa jeg. Neglmerkene svei litt, men det kunne jeg tåle. Så så jeg fjæren vedsiden av Sawyer. "Så nydelig den er" sa jeg lavt og tok den opp. Den var silkemyk og sterk. "Du reddet livet mitt med en fjær?" spurte jeg og smilte svakt. Jeg husket de Forferdelige smertene. Sawyer tok fjæren ut av hendene mine og snudde den rundt. Så ga han den til meg igjen. Bakpå var det en sølvfarge, men helt innerst var det litt hvitt. "Så du offret plassen din for meg?" spurte jeg. Jeg visste nå at han hadde blitt en mørk engel for å beskytte meg, men jeg visste ikke hvorfor. Sawyer løftet blikket opp på meg. "Du er alt jeg noen gang trengte. Den gamle engelen din skulle la deg dø I morgen uansett. 13 September sa de at det var dødsdagen din. Det kunne ikke jeg la skje. Du skulle bli gammel. Du skulle få barn. Jeg lar ikke en idiotisk engel ta det fra deg" sa han og tok hånden min. Hadde ikke magen min slått kålbøtte, hadde jeg kanskje smilt litt. Han ville at jeg skulle få barn. Bare tanken gjorde meg numen I knærne. Jeg hadde elsket den tanken selv. Å kunne høre noen si mamma. Vite at det var noe som jeg hadde laget. Tankene mine for bort på Sawyer. Tenk hvis han hadde vært faren. Tenk hvis vi fikk et barn sammen. Jeg så ned på hånden vår før jeg klemte den. "Takk" sa jeg. Stemmen min var kanskje svak, men jeg mente hver eneste bokstav. Sawyer nikket før jeg brøt stillheten enda en gang. Magen min rumlet og jeg kunne kjenne hvor tørr haslsen min var. "På tide med mat til mennesket?" spurte han og lo en lavt latter. Jeg nikket og reiste meg opp. Så gikk jeg mot døren og lo. Jeg var lykkelig. Verden var som et lykkelig sted. Hvorfor? Det vet jeg ikke. Det var noe som gjorde meg sinnsykt glad. Kanskje det var det Sawyer hadde sagt, siden jeg var varm inni meg. Jeg tok tak I dørhåndtaket da noen dyttet meg mot veggen. Jeg sperret opp Øynene og så rett på personen foran meg. Det var Sawyer. Øynene hans var store og nesten redde. "Sawyer? Hva.." Han tok en finger foran leppene mine og hysjet på meg. Ørene hans var spisset og jeg kunne se at han hørte etter noe. Jeg så rundt meg og kunne ikke skjønne hva han hørte? "Sawyer? Kan du forklare..." Jeg ble avbrutt av et brak nede på kjøkkenet. Sawyer dro meg I armen og ut av døren. Han gikk så kjapt at jeg sleit med å holde følge. Hva skjedde? Endelig var jeg ferdig med smertene og en kamp med en demon. Kunne jeg ikke få litt pause? Maxelio møtte oss ved trappene. "Hva faen skjer der nede?" spurte han og jeg så Øynene hans ble svarte. Sawyer trakk på skuldrene og så på meg. "Hold deg I mellom oss" sa han mot meg og dro meg med seg nedover trappen. Maxelio kom bak meg. Stuen var het rasert. Kjøkkenet var herpet. Sawyer tok en av knivene som lå på gulvet. Selvsagt var ikke dette en god ide. Han gikk med en kniv I hånden og ventet på at noen skulle hoppe ut av skyggene. "Fy fader, de får faen meg rydde opp dette rotet" sa Maxelio lavt bak meg. Det neste som skjedde, skjedde så fort at Sawyer og Maxelio ikke rakk å reagere. En skygge tok tak I rundt halsen min og slo meg inn veggen. Kraften var så hardt at jeg mistet all pusten og fikk et skikkelig skrekkanfall. Sawyer snudde seg rundt, men stoppet raskt opp. Personen som holdt meg var kraftig og hadde svart langt hår. Øynene hans var gule og de så rett mot sawyer sine. "Malakin" sa Sawyer og jeg kunne se hvordan Øynene hans ble mørkere. Mannen som holdt meg oppe fra gulvet lo og nikket. "Sawyer, den forviste engelen. En ære og endelig møte deg ansikt til ansikt" sa han. Stemmen var mørk og full av hat. Maxelio hadde demon Øynene sine. "Maxelio, Demonen som akkurat kom I ledelsen. Synd hvis du mistet den stillingen" sa han og strammet grepet rundt meg. Blodet strømmet fra hodet og ned I beina mine. "Synd hvis du mister hodet idag" sa han tilbake og så mot meg. Malakin lo og ristet på hodet. "Jeg burde egentlig ventet med å angripe. Da hadde dere kunne fått litt pause fra dette dramaet, men jeg tenkte at nå kunne jeg drepe dere raskere. Dere er trøtte og slitne. Denne jenta er ikke mer enn trøbbek for dere gutter. La meg gjøre dere en tjeneste å ta henne" sa Malakin og så på meg. "Hvis du vil gjøre oss en tjeneste så kan rydde opp dette!" sa Maxelio og strammet om grepet på en rar kniv. Malakin så seg rundt og nikket. "Dere kunne virkelig trengt litt hjelp her," sa han. Så fikk jeg Øynene hans på meg igjen. "Kanskje jeg skal ha det litt morsomt først," konkluderte han og beit seg I leppa. Det satt Sawyers tanker til side. Vingene brøt seg igjennom t-skjorta og han hoppet mot Malakin. Malakin reagerte for sent og de begge fløy I bakken. Jeg datt ned på gulvet og gispet etter luft. Maxelio kom løpende bort til meg og så ut mot hagen der de to guttene stod. Sawyer hadde plutselig på seg en slags drakt. Store plater var over brystet hans og dekket hele overkroppen. Nedover beina hadde han på seg en langbukse laget av et grått stoff. Eller, det så mer ut som drage skjell. "Hva.." spurte jeg Maxelio. Han nikket bare uten å svare før etter noen minutter. "Det er krigsdrakten hans. Hver enegel får en kampdrakt, men da Sawyer ble forvist ut av himmelen, ble drakten hans mye svakere, så den vil ikke holde denne kampen. Kanskje ikke Sawyer heller" sa han og reiste seg. Jeg gjorde det samme og kjente hjertet skjære seg da Sawyer fikk et stort kutt over halsen. "Du..Du må gjøre noe! Drep den fyren!" sa jeg og så mot Maxelio. Han nikket igjen før han gikk igjennom det knuste vinduet. "Bli her" beordret han før han løp mot guttene og kjørte kniven inn I siden på Malakin. Jeg hørte ikke på han. Særlig ikke da Malakin hylte og kjørte albuen rett inn I fjeset til Maxelio. Han falt på bakken og slo hodet mot en stein. Det var ikke bra. Som den idioten jeg var, satte jeg på spreng ut av vinduet og mot Maxelio. "Hey, Hey. Bli her. Ikke gå noe sted" sa jeg og så opp mot Sawyer og Malakin. De var begge såret nå. Sawyer haltet mens Malakin holdt seg I siden. "Sawyer! Du klarer å ta han!" ropte jeg og reiste meg opp. Sawyer så mot meg og han nikket, men det var ikke noe bra. Malakin tok den lille glippen og fløy på han. Sawyer falt I bakken med et dunk. Vingene forsvant inn I ryggen hans igjen og det samme gjorde dressen. Jeg gispet og så hvordan Malakin løftet opp kniven. "Så den Forviste engelen vil endelig falle for godt" sa Malakin med et smil. Jeg tok kniven til Maxelio og gikk mot dem. "Synd at du ikke kunne beskytte hun bedre" sa han og gjorde seg klar til å stikke den inn I halsen på han. Da tok jeg kniven I et fast grep og smalt den inn I siden på nakken hans. Blod sprutet på hendene mine og jeg kunne kjenne livet til Malakin flyte ut av han. Kroppen hans falt på bakken med et dunk. Jeg pustet tungt og så mot den døde kroppen. Han hadde død med blodet på mine hender. Sawyer å mot meg før han pustet lettet ut. Jeg kjente gråten før jeg hulket og la ansiktet mitt I hendene mine. Blodet festet seg til kinnene mine. Sawyer pustet litt før han reiste seg og tok tak rundt meg. "Nå skal du sove godt! Ikke en natt med smerter" sa han og gikk inn I huset med meg.