Dark Angel - Dark Love

En brå vending

Jeg nikket bare svakt og ga hun tegn til å gå inn. Hun var mye mer nydelig enn på bilde. Felicia hadde lange elegante bein, fin kropp og en models ansikt. Hun smilte søtt til meg og gikk forbid meg. Så stoppet hun og så på meg. "Går det bra?" spurte hun og la en hånd på kinnet mitt men shun tørket litt mascara vekk fra øynene mine. Jeg ble overrasket av den plutselige vennligheten hennes, men jeg likte den. Sakte nikket jeg, men kjente tårene. Hvorfor måtte hun være så snill? "Noe erg alt, du kan prate med meg altså" sa hun og tørket enda mer mascara vekk fra øynene mine. Jeg prøvde på et smil. "Jeg er ok" sa jeg og tok et skritt tilbake. "Sawyer...Sawyer er på rommet sitt" sa jeg og gikk inn i stua. Hun fulgte etter meg og smilte stort da hun så Maxelio. "Åhh...Maxelio!" ropte hun og hoppet i været. Han reiste seg raskt opp og smilte stort. "Felicia" sa han og dro henne inn i en klem. Jeg kjente blikket hans på meg, men jeg nesktet å møte det. "Jeg har savnet dere så mye" sa hun og kysset kinnet hans. Maxelio nikket og kysset kinnet hennes. "Og vi deg Fel." Sa han og studerte henne. Maxelio så mot trappen der vi hørte skritt. Så kunne vi skimte skikkelsen til Sawyer før vi så han komme ned trappen. Felicia stod helt stille og smilte. Jeg stod intill veggen og kjente hvordan hjertet bristet. Sawyer var jo fortsatt min første ekte kjærlighet. Han var fortsatt mitt alt, men nå ble det ødealgt av en levende skjønnhet. "Cat, jeg må snakke med deg" sa han før han kom ned. Sawyer lot blikket gli mot jenta som stod der som en model. Jeg så hvordan Øynene hans ble store og hvordan musklene rundt kjeven strammet seg. Det var som om jeg kunne se hvordan tannhjulene spant rundt i hodet hans og laget et stort kaos når to av hjulene kræsjet. Pannen hans rynket seg og han lot blikket studere skikkelsen. Jeg kunne se at han ikke helt visste hva han skulle gjøre. Igjen kjente jeg øynene hans på meg. Hvordan han gransket meg igjen før blikket vandret rundt i rommet. "Felicia" sa han lavt og la på et lite skeivt smil. Den lyshåret skjønnheten strakte ut armene som om hun ville røre ved han, men kunne ikke. Hendene hennes nølte før hun kastet seg i armene hans. Sjalusien beit tak i meg og fikk hver eneste fiber i kroppen min til å vibrere. De lyse lokkene flagret bak henne og dannet en liten gylden foss nedover nakken hennes. "Sawyer, åhh, Sawyer" sa hun mot nakken hans. Den myke stemmen hennes var som stein mot den skjøre huden min. Den skjærte seg inn i meg og etterlot seg små glimt av hva de enn gjorde i fortiden. Sawyer klemte henne hardt mot seg. Den tynne, smale kroppen hennes forsvant nesten i de digre armene hans. Det eneste jeg var glad for var at skjorta hans var på igjen. Det tok noen lange sekunder før han slapp henne og tok henne på en armlengde. "Fel, så godt å se deg igjen" sa han, men selv jeg hørte at det var helt feil ord å si til en fortapt kjærlighet. Sawyer var usikker og det påvirket det som regel gode ordvalget hans. Jeg ristet på hodet, mest på grunn av hvordan han dummet seg ut. Felicia skakket hodet og fikk en svak nyve mellom brynene. "Jeg har savnet deg så mye. Jeg trudde at jeg aldri kom til å se deg igjen" sa hun og så opp på han med et blikk som ville fått djevelen til å bøye seg i støvet. Sawyer møtte blikket hennes og plasserte enda et av de tåpelige smilende på leppene. Denne gangen var det mer fortrolig. "OG jeg deg Fel" sa han lavt og hest tilbake. Jeg snudde meg halvt rundt så jeg kunne se ut av vinduene. Solen var kommet bak noen mørke skyer og det så ut som om vi ventet regnvær. Fuglene fløy langs bakken og søkte ly under takbjelken. Bildøren var fortsatt åpen og jeg bestemte meg for å gjøre noe som ikke gjorde så jeg dummet meg ut. Med raske skritt gikk jeg mot døren og ignorerte navnet mitt som ble ropt ut. Jeg orket heller ikke å ta på meg sko så jeg gikk ut sokkelesten. Det var blitt kaldere i været og jeg kunne føle fuktigheten i luften som klamret seg til kroppen min og sugde ut all varme. Døren gikk opp bak meg og jeg hørte løpende skritt. Så kjente jeg hvordan noen tok tak i skulderen min og snurret meg rundt. Jeg hadde en følelse at jeg visste hvem det var. Sawyer stod med øynene begravet i meg og det hjalp ikke bedre når jeg fikk den forlokkende pusten rett i ansiktet. "Og valpen kommer løpende?" spurte jeg og kastet svakt på hodet for å få håret unna ansiktet mitt. Sawyer løftet hånden og strøk hårlokkene mine vekk fra de fuktige kinnene mine. "Hør på meg Catalina. Jeg trenger deg." Sawyer tok den andre skulderen min og det virket ikke som om han ville slippe hvis jeg prøvde å rive meg løs. Som om Sawyer trengte meg. Han hadde den irriterende pene Felicia ved hans side. Hvis jeg var en gutt eller at hun hadde vært en gutt så hadde jeg siklet etter han eller henne eller.... Uansett så hadde jeg siklet. Jeg skjønte ikke hvorfor han trengte meg da. Jeg hadde feil. Overleppen min var litt tykkere på høyreside enn på venstre, det ene øyebrynet mitt hadde en litt mer brå sving enn det andre. Øynene mine hadde en underlig blanding av mørkebrunt og svakt grønt. Jeg kunne fortsatt sån i en eviget, og det er de feilene han kunne se. Så hvorfor ikke gå til den perfekte jenta som stod der inne og ba etter han. "Hjelp? Har ikke du den perfekte engle radioen? Åja, det er sant, du er døende på grunn av den tingen" sa jeg irritert og gjorde et lite forsøk på å komme meg løs. Sawyer beit seg i leppa for å ikke slenge en sint komentar til meg. Var jeg han ville jeg ha gjort det samme. "Kan du ihvertfall være her de siste dagene?" spurte han etter en grundig tenking på hva han skulle si. Jeg studerte øynene hans, prøvde å se igjennom de glassaktige øynene. De var så dype, så mørke, så ærlige. Jeg lot blikket vandre nedover kinnbeina hans og fordypningene ved nesen. Jeg lot blikket vandre over det rare market på kinnet hans. De mørke vingene som så ut som gammel skrift som markerte han som en av de mørke. Så lot jeg øynene fortsette nedover mot de smakfulle leppene som ga meg så mye styrke, energi og tro. Jeg kunne igjen kjenne smaken av dem der de hadde vært sammensatt med mine. Jeg kjente hvordan de kysset seg nedover halsen min. Svakheten min var laget av denne gutten. Svakhetene mine som hadde gjort meg svakere enn på flere år. "Mente du det?" spurte jeg og lot blikket mitt hvile ved øynene hans. Hjertet begynte å sette opp tempoet igjen og denne gangen av nyskjerrighet. Sawyer laget ikke noen grimaser. Ingen nyver dukket opp i pannen hans. Ikke noe rynking på nesen. Han tenkte sikkert på hva jeg mente. "Det du sa istad. Før jeg gikk ut av rommet" forklarte jeg til han. Et lite lys dukket opp bak øynene hans, men fortsatt Ingen forandring i ansiktet. "Hvis du mener da jeg sa at jeg elsket deg?" spurte han for å forsikre seg. Jeg villevite svaret, men samtidig ikke. Tenk hvis jeg ble skuffet eller enda mer såret. Et lite smil dukket opp på leppene hans. "Jeg mente hver eneste bokstav" fullførte han og lot hendene fra skuldrene mine falle. Hjertet tok en dobbel frontflipp før det stoppet helt. Han elsket meg. Det var som om hjertet ble magisk fikset igjen. Bitene passet perfekt og jeg kunne kjenne den lettelsen med å ha et helt og friskt hjertet. Jeg klarte ikke annet enn å studere han. Se etter en løgn. Se etter en feil som ville få raseriet mitt ut på han igjen, men det var fullstendig rent. Ikke en liten skramme var lagt igjen i meg. Jeg la armene forsiktig bak på nakken hans. Prøvde å kjenne om jeg kunne føle en rask puls, men det gikk like rolig og hardt som før. Han så ned på meg og jeg visste at han ventet på noe. En stemme, noen ord, en bevegelse, ett eller annet som viste hva jeg følte. "Jeg elsker deg" hvisket jeg etter litt. Det var som om noe ble løftet av meg. En usynelig tyngde som hadde blitt større for dag jeg hadde vært med han. Nå var jeg fri og kunne endelig slippe ned skuldrene mine. Sawyer smilte før jeg lente meg fram på tærne og lot leppene mine strefie hans. Berøringen fra først fjærlett og nesten umerkelig. Han lot øynene gli enda en gang over ansiktet mitt før han presset leppene våre sammen, denne gangen mer intenst. Han løftet meg opp på føttende hans så jeg slapp å stå så veldig på tå. Gleden pumpet i meg og ga meg mer styrke enn noen andre dager. Kyssene vekket meg opp fra en slags illsint transe og gjorde dagen min perfekt. Han la armene rundt ryggen min. Han presset den skjøre kroppen min mot hans. En bedre måte enn hvordan han gjorde med Felicia. Sakte trakk jeg meg vekk, med et smil selvsagt, og lente pannen min mot hans. Blodet bruset under kinnene mine og pulsen min hoppet. "VI skal få de gut av den knipa der, på en betingelse" sa jeg og så opp på han. Sakte tråkket jeg ned fra føttende hans og smilte som en nyforelsket skolepike. Sawyer trykket hendene mot korsryggen min. "Hva da?" spurte han og beit seg i leppa. Jeg pustet dypt inn før jeg satte det seriøse utrykket i han. "At du fortller meg akkurat hvorfor du satte på radioen." Jeg forventet ikke svar med en gang og ga han tid da en liten nyve dukket opp i pannen og da den ble dypere og dypere. "Kan...Kan jeg fortelle deg det senere?" spurte han litt nervøst. Jeg sukket og slapp grepet mitt om nakken hans. Sawyer nektet å slippe om ryggen min. "Sawyer, hvorfor offrer du deg for denne radioen? Jeg liker det ikke i det hele tatt. Du holder på å dø Sawyer. Du har ikke kontroll over deg selv 24/7 lenger. Din gamle flame er inne i stua di og du kan fortsatt ikke fortelle meg hvorfor du skrudde på den forbanna radioen" sa jeg irritert. Sawyer nikket før han så mot huset. "Felicia er ikke noe problem for meg. Selvsagt så kjenner jeg at jeg er litt paff og at jeg har savnet henne, men du er mitt alt Catalina. Jeg hadde aldri klart å dratt fra deg" sa han og kysset pannen min. Jeg himlet med øynene og nikket sarkastisk. "Vel, du holder jo på å dra fra meg nå, så jeg føler at du er helt på scratch igjen" sa jeg pg satte øynene i han. Sawyer sendte meg et svakt smil. "Kan du stole på en ting?" spurte han. Jeg nikket, men smilte. "Men det er ikke noe du sier akkurat nå" sa jeg og tok vekk litt hår fra pannen hans. "Kan du stole på at jeg elsker deg?" spurte han svakt. Jeg så på han før jeg sakte nikket. "Bare hvis du gjør det samme" la jeg til. Sawyer lo lavt og nikket. "Det er det jeg holder meg fast i akkurat nå" sa han før han kremtet for å fortsette. "Kan du stole på at jeg aldri ville ha slått den på hvis det ikke var en utrolig viktig grunn?" spurte han. Jeg lo. "Først så sa du at det var for å drepe en hybrid, så sa du at det var for å finne Felicia og nå sier du at jeg skal stole på at det var noe viktig?" spurte jeg. Sawyer tenkte igjennom skaen før han nikket. "Ja, det var Ganske ordrett" sa han. Jeg likte det ikke. Etter det han hadde sagt så var det ikke alt jeg stolte på. Men hva kunne jeg vel gjøre? Han var døende uansett. "Jeg kan stole på at det var utrolig viktig" sa jeg tilslutt. Han betraktet meg før han fortsatte. "Kan du stole på meg?" spurte han svakt. Jeg fikk lyst til å protestere med en gang, men så kom jeg på at det var Sawyer vi pratet om. Den eneste gutten som hadde fått mitt hjerte. "Ja, jeg stoler på deg" hvisket jeg og smilte svakt. Sawyer smilte og kysset meg mykt enda en gang. "Så ikke få meg til å angre" sa jeg etter kysset før jeg smilte og gikk mot bilen. Så smalt jeg igjen døren før jeg gikk glad forbid han og inn mot huset. Sawyer stod stille litt før han klødde seg under nesen og kom etter meg. Skrittene mine var mye mer bestemte og jeg kjente hvordan kroppen min ble nesten løftet opp fra bakken. Tyngdekraften sviktet og lot meg flyte sammen med alt det andre. Jeg åpnet døren og kom inn i bedre humør enn deg jeg hadde når jeg forlot plassen min. Det var som om jeg kunne se alt helt anderledes. Maxelio og Felicia stod ved tv-en og pratet. Hun blaffret med leppene og lot ordene strømme ut av munnen hennes. Opplevelsene hennes og hvordan hun hadde blitt brakt til livet av en talisman i italia. Hvordan han hadde tatt vare på henne og gitt henne alt til denne turen. Øynene hennes møtte mine når jeg kom inn i rommet. De var så blå og jeg hadde ikke lyst til å såre henne for mye. Sawyer kom etter og lot døren stå oppe for å slippe inn litt frisk luft. Hun snudde seg mot oss før hun gikk mot Sawyer. "Hvordan har dere klart dere uten meg?" spurte hun og klemte armen hans. Jeg lot blikket mitt gli en rask gang over Sawyer før jeg smilte mot Maxelio og mimet: Takk. Han nikket og blunket. Jeg visste ikke en gang at han kunne bli så snill og god. Sawyer smilte ned mot kvinnen og smilte. "Felicia, jeg vil at du skal møte redningen min, Catalina Delcan" sa han og la den ledige armen om hofta mi. Jeg smilte søt til henne og kjente den lille, forferdelige gleden i meg da jeg så utrykket hennes. Hun var sikkert en utrolig koselig jente, men den gleden å se at jeg hadde vunnet var så mye bedre enn alt annet nå. Felicia studerte meg litt før hun så fra meg til Sawyer. "Catalina? Så det er det hun heter. Jeg burde ha skjønt det siden du ropte på henne istad, men hvem skulle tru det var henne du ropte på" sa hun og lo en nervøs latter. Jeg ble nesten flau over den dumme settningen hennes og måtte se litt vekk. Sawyer kysset håret mitt og nikket. "Hun var der akkurat når jeg trengte henne og nå er hun mitt alt" sa han. Felicia tok litt av det lyse håret bak øret sitt og jeg kunne se hvor såret hun egentlig var. Nå som den utrolige gleden hadde gitt seg, begynte jeg å føle den bitter ettersmaken av skyldfølelse. Jeg gjorde dette mot en jente som egentlig fortjente det beste. "Vil du ha noe å drikke?" spurte jeg og begynte å gå mot kjøkkenet. "Hard ere iste" spurte hun svakt. Sist jeg husket så var jeg Ganske sikker på at jeg hadde sett litt forskjellig nede i kjelleren. Ja, jeg hadde gått noen få turer på egenhånd her og da må man se nede i kjelleren. "Jeg skal sjekke" sa jeg og sendte henne et av mine varmeste smil. Hun smilte svakt tilbake og jeg håpet virkelig at hun og jeg kunne bli gode venner. Jeg nikket svakt mot Sawyer idet jeg forrsvant ut på kjøkkenet. Døren ned i kjelleren var rett vedsiden av åpningen til gangen. Det var en litt gammel tredør med en kraftig, mørk, trefarge. Rett innenfor var det en bratt trap som inneholdt som sirka 30 trappetrinn. Jeg hadde ikke telt dem, men var nok ikke langt ifra. Raskt slo jeg på lyset og små jogget ned dit. Kjelleren var det eneste i dette huset som var gammelt og grått. Mur vegger som dekket hele nedre gulv og vekker. Taket hadde planker av nesten svart tre. Det var ikke så støvete som jeg skulle tru, men det var ikke akkurat den beste etasjen i huset. Det var en lang gang og mange dører. Jeg sukket og gikk mot den innerste døren for å sjekke om det var der jeg hadde sett de. Jeg kunne begynne innerst og jobbe meg utover. Jeg åpnet den innerste døren og grøsset når jeg hørte den lave skrikingen fra hengslene. Romme var ikke mørkt. Det var vinduer der og det var nok det eneste som gjorde rommet ok å være inne i. Mange kasser med forskjellige drikkevarer, matvarer og til og med noen ting. Pyntegjenstander, stoff, leker og klær. Jeg smilte svakt og innså at jeg ikke hadde sett ordentlig etter da jeg utforsket. Jeg husket hvordan jeg hadde løpt igjennom rommene for å bli raskt ferdig. Sakte gikk jeg inn i rommet og mot en stor svart kasse som stod plassert rett under vinduet. Jeg visste ikke hva de to guttene ovenpå ville tenke om dette, men jeg fikk ta mine sjanser. Jeg skulle akkurat til å åpne locket da døren bak meg smalt igjen. Jeg bråsnudde meg og så skrekkslagent mot den. Dette var virkelig ikke tiden til å spøke. Med raske skritt gikk jeg mot døren, men stoppet da jeg hørte et klikk bak meg. Redselen hoppet inne i meg. Det skjedde alltid dårlig ting med meg når jeg var alene. Sakte snudde jeg meg rundt og kjente hjertet hoppe hardt i brystet mitt. Det var som en kjølig bris flyttet seg fra korsryggen og popover ryggraden min. Redselen var så sterk at kroppen min frøs da jeg så den store kassa manglet lokk. Tårene presset på i øyekroken. De svei og ville presse seg ut. Jeg lot beinet mitt flytte seg et skritt nærmere kassen men satte i et skrik da jeg kjente noen ta armen min bak på ryggen og presse håndflaten mot munnen min. Skriket fikk ikke sin fyllestryke og ble stoppet. Jeg prøvde å rive meg løs, men kjente hvordan det som holdt meg, ikke ville slippe. Så hørte jeg en gjennkjennelig latter. En irriterende og morsom latter som jeg hadde hørt på rektorens kontor før idag. Jeg stoppet all kjempingen og bannet inni hodet mitt. Ezra slap hånden foran munnen min og fortsatte å le. Jeg hatet han så sinnnsykt nå. Jeg skulle ønske jeg kunne putte han oppi en av disse boksene og sende han langt vekk. "Jeg håper helvete henter deg" sa jeg og trampet på foten hans. Det så ikke ut til å påvirke han i det hele tatt. "Å, min kjære Catalina, hvordan klarer du å være sint etter denne spøken?" spurte han og holdt fortsatt hendene mine bak på ryggen min. "Tru meg, dette er ikke i nærheten i hva jeg egentlig vil gjøre med deg" truet jeg og tenkte på å nikke til han, men jeg tenkte også at jeg ville bli mer skadet enn han. Forbanna hybrid dritt. "Jeg har en tanke" hvisket han i øret mitt. Han presset hendene mine litt lenger popover ryggen min og jeg ble nødt til å dette ned på kne. "Så nå vil du at jeg skal bøye meg i støvet? Jeg er lei for å skuffe deg, men det ser ikke ut som om det er så mye støv her i dag. Prøv om hundre år så skal jeg be Sawyer om å la være å vaske her nede" sa jeg og kjente hvor lettet jeg var da han slap. Fingertuppene mine prikket og jeg holdt dem nedenfor hjertet for å få igang blodsirkalsjonen igjen. "Du er så morsom Catalina. Lar du Sawyer se denne siden av deg?" spurte han og rakte meg hjelpene hånd. Jeg så opp på han med et hevet øyebryn før jeg reiste meg opp selv. "Den er bare din" sa jeg og la på et idiotisk smil. Han smilte rørt og holdt seg til brystet. "Hvordan kom du inn?" spurte jeg og gikk bort til boksen, denne gangen mer irritert enn redd. Ezra lente seg mot den grå murveggen. "Døren stod åpen. Sawyer og Maxo stod å pratet med den heite berta der oppe så det var Ganske enkelt å komme seg forbi" sa han. Jeg lo lavt. "Maxo? Det var nytt." Ezra var kanskje irriterende og idiotisk. En super bitch og ikke den første personen jeg ville sett, men han hadde sin egen side som virkelig fanget meg. Den sarkastiske drittsekken i han vekket liksom opp den i meg og det gjorde meg lettet. "Så du bare løp forbi den heite berta for å prate med meg? Så søt, lyst på en medalje, kanskje et kyss" sa jeg og snakket til han som om han var en baby. Ezra vippet hodet fra side til side som om han tenkte over tilbudet. "Du er mer min type. Er ikke så glad i blondinene. Og hun så ut som en naturlig en også" sa han og grøsset. Jeg la hendene på hofta og så mot han med det alvorlige utrykket mitt. "Julie er naturlig blondine" sa jeg. Han nikket og beit seg i leppa. "Merket det" sa han. Jeg klarte ikke å holde inne humring. Hun var den eneste jente venninnen jeg hadde og jeg støttet henne helt klart, men noen ganger skilte hun seg it med den rike familien og det blonde håret hennes. Jeg tenkte over dette mens jeg så ned i esken. Det var noen pyntegjenstander og noen ark der. Jeg lot hånden min gli nedi og ta opp et av de sammenbrettede papirbitene. Raskt åpnet jeg det og ble overrasket over innholdet. Det var en liten tegning. A5 ark størelse. Bildet var av en svømmende svane som holdt hodet opp mot månen. Den var alene og så ut som det eneste positive på hele bildet. Det var malt i så mørke farger at til og med månen virket trist over svanens ensomhet. Jeg studere fargenyansene i vannet og svanen som fløt bare på sine egen vinger som begynte å bli gamle. Svanen så ut som om den hadde vært alene en Ganske lang tid. Bildet var så trist og så godt malt at det vekket følelsene i meg. Det var som om jeg hadde sett en trist film eller noe. Ezra dukket opp over skulderen min og så ned på bildet. "Det husker jeg" sa han plutselig. Jeg så på han og market den plutselige nærheten. Den brennende heten som vekket seg imellom oss. De små kontaktene som ble brennbare. "Husker?" spurte jeg spakt. Han nikket og holdt fortsatt blikket festet på meg. "Du har sikkert hørt rykter om at jeg var læreren til Sawyer for 30 år siden. Det er sant, bare at han da trudde jeg, som Ezra, var død. Han tegnet dette da jeg skulle gå igjennom blomstenes hemmelige språk. Ikke døm meg, men jeg var Ganske flink til det" sa han. Jeg gjorde Ingen ting, lo ikke, pustet netsne ikke heller. Hver gang han ble ferdig med et ord kjente jeg pusten hans i anisktet mitt. Den søte pusten. Som jordbær og bringebær. "Den timen så jeg at han tegnet med de minste fargeblyantene jeg hadde sett. De var ikke utrolig små, mer som når du har spisset en blyant altfor mye og den er akkurat brukbar. Han tegnet så fint og han var så ivrig at jeg ikke trute å avbryte det. Jeg klarte ikke å tyde ansiktet hans, men han tenkte på noe spesiellt." Sa han og så ned mot leppene mine. Jeg kjente den uregulerte pusten, men klarte å rive til meg blikket og snudde ansiktet ned mot kisten igjen. Han trakk seg unna og gikk litt lenger ut i rommet. Jeg prøvde å fokusere. Hva var det jeg gjorde? Hvordan klarte han å vekke sane følelser i meg. Ikke en gang Sawyer klarte det på den måten. Selvsagt så var Sawyer riktig. Dette føltes så feil, men så riktig på samme tid, og som regel fører det til noe dårlig. Jeg brettet sammen tegningen og stakk den i lommen. "La oss bare finne isteen og dra opp til de andre" sa jeg og gik forbid han og ut i gangen. Når jeg passerte han kunne jeg så hvordan han hadde øynene lukket og hvordan han tenkte hardt. Ezra kom noen sekunder etterpå og lukket døren bak seg. "Så, blomestenes hemmelige språk? Underviser du i det fortsatt eller?" spurte jeg og åpnet neste dør. Enda fler kasser, men ikke noe iste. Han lo lavt før han ristet på hodet. "Det er en gammel kunst å forstå den. Ingen ungdommer kommer til å mestre det lenger" sa ha og gikk inn et av de andre rommene. "Trur du jeg ville klart det?" spurte jeg og lukket døren. Han kom ut av rommet med to iste kartonger. Han studerte meg litt før han nikket. "Jeg trur du ville mestret det Ganske enkelt egentlig" sa han. Jeg lo og rakte meg etter isteboksene. Han ga dem til meg og jeg er helt sikker på at han gjors på å la fingrene våre møtes. Jeg så ned i gulvet før jeg tok de og gikk mot trappen. Han kom etter. Jeg gikk Ganske fort opp trappene og skjønte forseint at trappetrinnene var for små til at jeg kunne ta noen ordentlige skritt. Jeg sl'klei midt i trappen og kjente hvordan jeg falt bakover. Hodet mitt gjorde kroppen min forbredt på sammensøtet med gulvet, men Isteden for det hardte, kalde gulvet traff jeg et varmt, og mykt bryst. Ezra tok tak i meg og måtte holde seg i kelenderet for å ikke falle selv. Han fikk presset meg mot brystet sitt og strammet raskt. Jeg slapp ut et gisp, men et lettelses sukk da jeg ble fanget. Jeg lot hodet hvile der litt før jeg rettet meg opp. "Jeg har ikke falt for deg enda" sa jeg og blunket lekent til han. Ezra lo og hjalp meg på et av trinnene. "Bare vent, neste gang kommer du til å trygle at jeg skal være der" sa han og gikk trygg bak meg. Jeg fnyste og kastet på hodet så de ytterste hårstråene traff kinnet hans. "Jeg er som en katt, lander alltid på beina" forklarte jeg og lagde klør med fingrene. "Jeg ser hvor du har fått klengenavnet fra" sa han og himlet med øynene. Jeg stoppet brått så han gikk rett inn i meg. "Prøv deg" snerret jeg med et smil. Han hånte meg før han løftet meg opp i armene og bærte meg oppover. Jeg ristet på hodet men slap ut et hikst da han latet som om han mistet meg. "Du var så treig å komme opp selv" sa han og satte meg ned på det øverste trinnet. Jeg så raskt bak på han. "Neste gang så sier jeg ifra om jeg vil ha skyss" sa jeg og gikk bort til benken. Ezra lukket døren etter oss og nikket. "Men du spør jo aldri og da blir det kjedelig" sa han barnslig og satte seg på kjøkkenøya. Jeg himlet med øynene og satte fra meg boksene på benken. Det var varmt på kjøkkenet så jeg måtte lene meg litt framover for å kunne puste litt bedre å kjøle meg ned. "Jeg klarer meg fint alene" sier jeg før jeg nikke rog går mot skapet med glass i. Raskt tok jeg ut tre glass. Maxelio fikk finne selv, det samme med Ezra. Rakst åpnet jeg den ene boksen og tømte oppi glassine. Den rødbrune fargen gjorde meg våt i munnen. "Catalina?" hørte jeg Sawyer si før han kom inn. Jeg snudde meg raskt rundt og møtte ansiktet hans. Sawyer så rart på Ezra som satt der som om han bodde der. "Clyde? Hva gjør du her?" spurte han og stoppet. Ezra ga en en liten gest med hånden og nikket mot meg. "Holdt snuppa her med selskap" sa han og smilte. Sawyer så på meg litt før han nikket sakte uten å skjønne noe. "Jeg fant ikke isteen med en gang og derfor hjalp han meg. Ikke noe farlig i det" sa jeg og rakte han to glass. Sawyer tok de og traff fingrene mine. Gnisten føyk rundt i meg og fikk meg til å smile. "Kom ut da" sa han før han forsvant ut døren og inn til den gamle flammen i stua. Ezra så etter han og plystret en nedtonene tone og kastet på hodet. "Hva er det med han a?" spurte Ezra og snudde seg mot meg. Jeg så også etter han og hoppet opp på benken. Det var deilig her på kjøkkenet. Jeg elsket meg her og det virket så åpent å trygt. "Hva mener du?" spurte jeg og snudde hodet mot han. Ezras grønne øyne lyste mot meg som smaragder i solskinn. Piercingen i leppa beveget seg fra side til side og lagde en lav klirre lyd når den traff tennene. "Han er nervøs. Enkelt å se det på en engel. Hele holdingen blir byttet ut." Det han sa gjorde meg mer oppmerksom på han. Hvis det var så enkelt å se det så kunne jeg begrunne hva han tenkte og kanskje følte. "Felicia er her" sa jeg og hoppet ned fra benken og gikk mot døren med glasset mitt i hånden. Ezra så ut til å stivne før han kom raskt etter meg. "Felicia? Den gamle flammen til Mr. Kjekkas?" spurte han. Jeg så skeivt opp på han og nikket. "Jepp" sa jeg og åpnet døren til stuen. Ezra gikk mte tettere inntil meg enn jeg egentlig ønsket. Jeg var kanskje Ingen Hybrid eller noe overnaturlig, men det har aldri vært lettere å se når en person er redd, sint og nervøs på en gang. Det var Ezra nå. Han hadde en hånd let presset mot korsryggen min og den andre ned langs siden hans. Felicia så med en gang vår vei og stivnet hun også. Ezra gjorde så jeg stoppet litt og rettet meg opp i holdningen. Han gjorde det samme. "Ezra Clyde" sa Felicia lavt og jeg hørte henne legge press på R-en. Ezra svelget bak meg før jeg kunne føle at han slappet litt bedre av. "Neimen, er det ikke frøken Felicia?" spurte han og fikk meg til å gå igjen. Til vanlig ville jeg ikke gjort som han ville, men jeg klarte ikke å gjøre noe annet når det føltes ut som om han kunne bare presse hånden inn i ryggen min og rive ryggraden min ut. Sawyer åpnet den ene armen for meg og jeg gikk glad inn i den. Sawyer så fra Ezra til Felicia før han så mot broren sin som så oppslukt på tv-en igjen. "Hva gjør du her?" spurte Felicia hardt og følelsløst. All den vennligheten hadde forsvunnet. Ezra var heldigvis den samme. "Jeg holdt denne solstrålen med selskap og hjalp henne med noen ting" sa han og lente seg mot et av bordene. Felicia så mot meg og jeg hadde aldri trudd jeg kunne se sånn hat i noen. Øynene lyste drapslyst mot meg og ga meg krampetrekninger nedover ryggraden. "Den lille solstrålen får virkelig alle til å skinne" sa hveste hun før hun plasserte et stramt smil på leppene. Jeg kunne ikke tro at et menneske...Eller hva enn hun var, kunne forandre seg så raskt, fra noe så godt til noe så vondt. "Ikke døm henne Felicia, du var ikke noe bedre" sa han og jeg kjente blikket hans på meg, men jeg nektet å møte det. Jeg ville ikke blande meg inn i denne delen av samtalen. Felicia fikk et mer orginal smil og kastet håret over skulderen. "Jeg fikk dem til å stråle kjære deg. Men jeg hadde mine metoder. Hva er denne frøkens hemmelighet? Hybrid som deg? Engel? Demon? Hadde ikke overrasket meg å sett Sawyer med en demon faktisk" sa hun hånelig og smilte mot han. Sawyer hevet det ene øybrynet. "Tru meg, jeg har møtt noen verre enn demonene til broren min" sa Sawyer og jeg ble roligere av stemmen hans. Felicia beit seg i leppa før blikket gled mot Ezra igjen. "Hva er hun?" spurte hun, mer irritert denne gangen. Sawyer så ned på meg og kysset pannen min. "Menneske" sa han med et smil. Det tok noen sekunder før hun begynte å le. En hes og irriterene latter som begravde seg inn i margen min. Hvordan kunne Sawyer ha forelsket seg i dette? "Menneske? Spøker du med meg Sawyer?" spurte hun og begynte å studere meg med blikket sitt. Sawyer så ned på meg før han ristet på hodet. "Hvorfor så overrasket?" spurte han. Felicia så opp på han før plutselig et varmt og vennlig smil dekket leppene. "Du pleier aldri å velge et menneske. Du pleier egentlig aldri å velge noen. Men et menneske? Du vet at du kommer til å være like kjekk og ung når hun er 80" sa hun med en så varm stemme. "Hva er du?" spurte jeg plutselig. Det var ikke meningen å avbryte henne eller noen i det hele tatt, men det begynte å gnage på meg. Hva var Felicia? Var ikke hun også et menneske? Skulle ikke mørke engler bare beskytte mennesker? Det var så mange spørsmål som surret rundt i hodet mitt og kanskje det hjalp hvis jeg fikk vite hva hun var. Felicia beit seg i leppene og så mot Sawyer. "Så du har ikke fortalt henne om meg? Eller hva jeg er?" Stemmen hennes var så my at en katt kunne begynne å male av lyden. Jeg kunne kjenne hvordan brystet til Sawyer hevet seg og det tok litt tid før han slapp pusten ut igjen. "Det var Ingen grunn til det" sa han. Felicia lo en trillende latter og det var der jeg kunne se hvorfor Sawyer hadde falt for henne. "Jeg, min kjære, er en av de kraftigste skapningene som finnes" begynte hun. Stemmen hennes begynte å bli mystisk igjen. Så hun var mektig og farlig. Kanskje Sawyer hadde falt for henne fordi hun hadde bestemt det. "Jeg er halv Engel og halv phøniks" sa hun. Det var det rareste jeg hadde hørt. Ingen ting i meg hadde forbredt meg på dette. Halv engel og halv phøniks. Gikk det i det hele tatt ann? Sawyer strammet armen rundt meg, Ezra strammet kjeven, Maxelio så ned mot gulvet Isteden for tv-en. Felicia gikk bort til meg også tok hun armen min. Måten huden hennes rørte min gjorde så jeg fikk grøssninger. Felicia lo igjen. "Sawyer, dette er Ingen vanlig jente. Hun her...Hun er noe som kan selv drepe meg" sa hun før øynene hennes smalnet. "Da er det bare å sørge for at jeg rekker frem før henne" Hvisket hun med et stygt smil mot meg.