Dark Angel - Dark Love

Smertene

Catalina pov

Igjen våknet jeg i denne sengen. Denne gangen hadde jeg ingen smerter. Hadde alt vært en drøm? Raskt satte jeg meg opp og så at jeg lå under dynen. Soverommet var stort og hele den veggen var bare vinduer. Den hadde en utrolig utsikt ut på havet. Var vi ved havet? Dette var ikke mitt hjem. Jeg tok dynen av meg og så meg litt mer rundt. I taket var det et stor speil som var spredt utover hele taket. Sele gulvet var et eneste stor hvit teppe. Vedsiden av sengen på den andre siden var det et hvit piano. Det var nydelig å se på. Hele dette rommet var nydelig. Det var mange komoder og over tre bokhyller stappfulle av bøker. Jeg hoppet ned fra sengen og ble overrasket da jeg falt sammen. Beinet var like vondt. Kanskje verre. Det var blitt blått og hovent. Jeg satt der nede på gulvet og kjente tårer nedover kinnet mitt. Det gjorde så vondt. Da åpnet døren seg og jeg hørte noen komme løpende til meg. "Du våknet før jeg rakk å komme" sa stemmen til Sawyer og jeg rykket til da han berørte meg. Sawyer løftet meg opp i sengen igjen og akkurat i de sekundene følte jeg meg som en av verdens heldigste jenter. Han la meg forsiktig ned på sengen og tok noen puter under beinet mitt. "Det er verre" sa han til seg selv og studerte det litt før han sukket. Da kom jeg på såret Hans. "Du! Såret ditt" sa jeg og var redd for å se han falle igjen. Det hadde vært forferdelig. Han smilte rolig til meg. "Du reddet meg i siste liten. Du holdt meg i live til Maxelio kom og helbreda meg. Han ordnet Ribbeina og hodeskader dine også, men beinet derimot" han ser mot beinet igjen. Jeg kjente tårene begynne å komme igjen. Sawyer merket det og smilte svakt. "Hva er det Cat?" Spurte han før jeg dro han inn i en stor klem. Jeg begravde ansiktet mitt i nakken hans. Berøringen var så stor at hele kroppen min spente seg igjen. Han klemte rundt meg og presset meg mot han. Sånn ville jeg at det skulle være. Jeg hulket i nakken hans ogville ikke slippe. Sawyer viste ingen tegn til å slippe meg han heller. "Takk Sawyer" hvisket jeg inn i øret hans. Den nydelige lukten av Sawyer fylte nesen min. Han lo lavt. "Det er jeg som skal takke deg" sa han og kysset slutten på kjeden min. Jeg stivnet i noen sekunder. Det var leppene hans mot ansiktet mitt. Hele magen snurret seg sammen og jeg måtte smile. "Du offeret deg nesten for meg. Aldri har noen gjort det før. Jeg skulle vært død" sa jeg og kjente gråten igjen. Han strøk meg over håret og løftet meg oppå fanget hans. Dette var mer en forventet. Det var nesten overbelastning. Strømmen for igjennom kroppen min. "Jeg ville aldri latt deg dø. Aldri. Hører du Catalina. Du kommer ikke til å dø med meg i live" sa han. Ordene virket så sanne, men han kunne ikke redde meg fra ulykker. Og han kunne ikke la meg se han nesten død igjen. "Jeg så deg nesten dø" hvisket jeg. Sawyer nikket svakt. "Du reddet meg" sa han. Tenk hvis jeg ikke hadde reddet han. Tenk hvis han hadde død. Tenk hvis jeg hadde latt han bli drept etter så kort tid. "Lov meg en ting Sawyer" hvisket jeg og trakk meg unna klemmen. Han nikket og så på meg med de mørke øynene. "Aldri vær så nære på å forlate meg igjen. Ikke la meg gå igjennom dødsenen din. Å ikke dø på grunn av meg" sa jeg rolig og lente hodet mitt mot brystet hans. Dette var livet. Derfor skulle vi leve. Vi skulle oppleve dette. "Jeg lover" hvisket han og lange haken sin mot hodet mitt. Jeg smilte. "Hvordan visste jeg at han kom til å drepe meg?" Spurte jeg og så ut på bølgene. Vi var rett ved havet ihvertfall. Sawyer pustet tungt. "Jeg vet ikke Cat. Det var det som skremte meg" sa han og så ut mot bølgene han også.

Hvorfor kunne ikke vi bare ligge sånn hele dagen. Vi hadde sikkert gjort det hadde det ikke vært for Maxelio. Han åpnet døren raskt og gikk rett inn. Akkurat nå ville jeg ha kvalt han med mine egne hender. "Dere begge er på bedringens vei ser jeg" sa han og lente seg mot det ene vinduet. Jeg sukket og gjorde mine til å sette meg tilbake. "Nei for all del. Kos i vei dere" sa han og humret ekkelt mot oss. Sawyer holdt meg igjen, men jeg dro meg ut av grepet hans. Sengen var ikke like behagelig som fanget hans, men ikke søren at jeg skulle gi meg nå. "Så du har sånne helbredningsevner?" Sa jeg og tok dynen over kroppen min. Maxelio smilte stolt over evnene sine. "Kommer med demon pakka" sa han. Jeg grøsser men nikket. Demon greier var ikke helt min greie, men jeg godtar alt som innebærer supernatural. Jeg så hvordan Sawyer sendte Maxelio et sint blikk. "beinet ditt da? er det bedre?" spør han etter noen blikk vekslinger. Jeg pustet tungt ut og så ned mot fot enden av sengen min. "Kan ikke akkurat si det" svarte jeg og dro en hånd igjennom håret mitt. Maxelio skakket på hodet og så mot Sawyer. "Er det ikke bedre?" Spurte han. Jeg himlet med øynene og sukket. "Du er virkelig treig på avtrekkeren" sa jeg og så meg rundt. "Hvem sitt rom er dette? Hvor er jeg?" Spurte jeg og så på de to guttene. Sawyer smilte å så i bakken. "Dette er rommet mitt" sa han. Jeg stivnet som en statue. Sengen jeg lå i var Sawyers seng. Rommet jeg var på var Sawyers rom. "Ditt rom?" spurte jeg og så meg rundt enda en gang. Plutselig kjente jeg at noen tok av dynen min ved beina mine. Maxelio lagde en slags lyd og nikket svakt. "Det må ha vært noe som ikke virket. Det var jo bare en liten skade. Den burde vært helt fin nå. Bedre enn fin" Sa han og snudde på beinet mitt. Jeg Hikstet og krympet meg. Så beit jeg meg hardt i leppa og var nesten på gråten igjen. Sawyer tok tak i skulderen til Maxelio og dyttet han litt vekk. "Du kan ikke bare gjør det der. Hun har vondt. Det er sikkert bare kreftene dine som har blitt svekket." sa Sawyer og så raskt ned på beinet mitt. Maxelio dyttet han tilbake. "Hør her lillebror. Ingen har hatt en skade etter at jeg er ferdig med dem. Dette er noe annet enn en skade kjære deg" sa han og så rett inn i øynene til Sawyer. Selv jeg ble urolig nå. "Hva..." jeg ble avbrutt av stemmen til Sawyer. "Du kan ikke mene at...." Han fortsatte ikke. Maxelio nikket og så på meg. Jeg følte meg skikkelig stengt ut. Selvsagt skjønte jeg at dette ikke var riktig. "Cat, vi må få se på foten din. Og med se så mener vi" "Røre den" avsluttet jeg for dem. De nikket og så mot foten igjen. " Bare dere blir kvitt det så: ja" sa jeg og tok dynen opp til nesen. Da merket jeg lukten av Sawyer. Den var sterk og den hjalp faktisk litt fra smerten. Jeg rykket hardt til da de rørte foten min igjen. "Klem hånden min" sa Sawyer og rakte meg hånden hans. Jeg ristet på hodet. "Nei" sa jeg og kjente den dårlige sammvittigheten min vokse. "Det vil gjøre smertene verre" tillføyde jeg og smilte svakt. Hvis han rørte meg så ville jeg hyperventilere og jeg er ganske sikker på at kroppen min da kommer til å skjelve. Så begynte Maxelio sakte å snu foten min litt til siden. Jeg begynte å hikste. Det var verre enn noe jeg hadde følt på lenge. Hva var dette? Ihvertfall ikke en vanlig forstuing. "Stopp" Hvisket jeg og begynte å skjelve. Jeg kunne se sorgen i ansiktete. Maxelio pustet en gang før han vrei beinet mitt raskt rundt. Jeg satte i et skrik. Sawyer gjorde det så raskt at je ikke fikk blunke. Han tok hånden oppå pannen min og sa noe før jeg sovnet.