Dark Angel - Dark Love

Horror

Felicia var nå min største fiende. Ikke bare pågrunn av det hun sa, men måten hun gjorde alt mot meg. Sawyer hadde spurt hva hun mente med det, men hun hadde ikke sagt noe mer om det. Han hadde virkelig prøvd å få noe ut av henne, men hun holdt tett. Jeg det samme. Jeg sa ikke noe mer iløpet av hele besøket. Ikke Ezra heller. Det var som om all den vennligheten var forsvunnet for oss. Jeg satt stille i sofaen og prøvde å følge med på den dumme grøsseren som hadde startet etter kampen. Maxelio, Sawyer og Felicia var i full gang med en samtale om hvordan det hadde gått etter de sist hadde sett hverandre. Felicia ga Sawyer sexy blikk og beit seg i leppa nesten hver gang jeg så mot dem. Hun prøvde å få meg til å sprekke. Midt i filmen, på det skumleste som sagt kjente jeg hvordan noen satt seg nærmere meg. Jeg skvatt og løftet puten over øynene. Ezra lo lavt og så på meg med det ene øyebrynet hevet. "Slapp av, filmen er ikke virkelig" sa han lavt for å ikke avbryte den heftige praten. Jeg sukket og la puten på fanget mitt. "Skulle tru det" sa jeg og kastet på hodet mot Felicia. Ezra humret lavt. Jeg hadde ikke lagt merke til det før nå. Hvordan latteren hans kunne roe meg ned. Den var hes, veldig hes og varm. Jeg pleide jo bare å høre den lattelige arrogansen han gjemte seg bak. "Hvorfor oppfører du deg sånn rundt henne?" spurte je getter en liten stund mens tv-begynte å vise slutten av filmen. Ezra slap ut pusten før han lente seg bakover i sofaen og den ene armen bak ryggen min. Jeg hadde ikke noe imot det, ikk e i det hele tatt. Helt siden første dag hadde han vekket følelser i meg. Følelser som jeg ikke klarte å kontrollere selv. Men det var ikke det samme som jeg hadde med Sawyer. "Hun reddet livet mitt" sa han etter en lang tenke pause. Jeg studerte ansiktet hans. Så etter røpningstrekk etter smil eller ihvertfall begynnelsen på en sarkastisk setning. Men Ingen ting dukket opp. Ikke en gang en rynke i pannen. "Da burde du være glad." Sa jeg til han. Ezra møtte blikket mitt og holdt det samme fjeset. Han svarte ikke så jeg så ned og trakk svakt på skuldrene. "Eller, du er vanskelig å lese akkurat nå. Jeg kan ikke se hva du føler, ikke en liten tanke en gang" sa jeg og snudde meg mer mot han. Det var faktisk en helt annen opplevelse enn å sitte å hate han i engelsken. Ezra kunne faktisk oppføre seg som en normal person ut i fra hva han egentlig er. Et rovdyr, en jeger. "Det er fordi jeg ikke har et fjes til det jeg føler" sier han lavt og mildt til meg. Jeg kunne kjenne både Sawyer og Felicias blikk på meg. "Så fortell meg hva du føler, så skal jeg ordne et utrykk til deg" sa jeg og smilte varmt til han. Ezra smilte svakt før jeg kunne kjenne hvordan han strøk en finger over kinnet mitt. Den varme huden som møtte min. Fingeren beveget seg til kinnbeina mine og helt ned til den øvre leppa, så lot han fingeren forsvinne. "Kanskje en annen gang." Ezra reiste seg opp fra sofaen og så ned på meg en siste gang. "På tide å komme seg hjem da folks" sa han og strakte på armene. I løpet av filmen hadde det mørknet litt ute og nå var det skumring. "Den beste tiden på dagen er nå" sa Ezra og gikk bort til den pratende gjengen. Da så jeg at Maxelio var borte. Jeg burde kanskje ikke bry meg noe særlig om det, men han var jo en venn av meg. Jeg reiste meg opp og fulgte etter Ezra til gangen. "Ser jeg deg i morgen?" spurte jeg svakt. Det hadde jeg virkelig aldri trudd jeg skulle si. Ezra så på meg og tenkte mens han tok på seg jakka. "Vil du se meg i morgen?" spurte han. Jeg ville jo det, men jeg visste ikke om jeg burde. Raskt lot jeg blikket gli mot Sawyer som fortsatt pratet med Felicia, men så på meg i side blikket. Han var jo døende, men det virket ikke som et problem. Jeg hadde lang tid med han senere. Igjen så jeg mot Ezra. "Jeg vet ikke. Sawyer trenger meg nå mer enn noen gang. Han er dødens. " sa jeg lavt og så mot stuen til han. Ezra nikket og tok hånden min. Så kysset han den mykt og jeg kunne kjenne den spennende følelsen i kroppen. "Det skjønner jeg Cat. Ser deg heller senere" sa han. Jeg og så bak mot Sawyer. "Ja, det gjør vi" sa jeg med et smil. Han ga et Hade tegn før han forsvant ut døren. Jeg lukket den etter han og pustet ut. Jeg kunne ikke blande han inn i livet mitt. Det var Sawyer som hadde hjertet mitt, men det var farlig truet med Ezra i nærheten. Med små skritt gikk jeg inn i stuen igjen og så at Sawyer og Felicia satt i sofaen og pratet. Jeg kjente sjalusien, men visste at han var min. Jeg bestemte meg for å ikke avbryte, men heller gå å finne Maxelio. Han hadde nok gått opp på rommet sitt igjen. Jeg hadde skjønt at han likte seg der. Så stille som mulig gikk jeg opp trappen til andre etasje og mot døren til Maxelio. Før jeg løftet hånden for å banke på, lente jeg øret mot døren for å høre om han var der. Jeg hørte bevegelser i rommet. Det kom en kjølig bølge fra rommet hans. Sakte la jeg hånden på håndtaket og dyttet opp døren. Jeg hadde aldri vært inne på rommet hans. Det var liksom det hemmelige stedet. Det var like stort som Sawyer sitt, men mye mørkere farger. Sikker et demon trekk. En stor seng stod plassert midt i rommet. Den hadde mørke lakener og mørke røde puter. Bak sengen var det en sofa i en brun farge. Den ene veggen var også bare av glass, bare at denne siden var vendt mot skogen. Det var stoler og bord plassert rundt i rommet og et stort svart teppet dekket hele gulvet. Jeg gikk noen skritt inn i rommet og lukket døren svakt etter meg. Redd for å vekke urolig følelse banket jeg lett på veggen. Ingen respons. Jeg var sikker på at jeg hadde hørt noen her inne. "Maxelio?" sa jeg svakt ut i rommet. Ikke noe svar, men jeg kunne høre noen lyder fra det som så ut som baderoms døren. For å ikke skremme meg selv mer gikk jeg raskt mot døren og banket på. "Hallo?" spurte jeg. Etter litt kunne jeg høre et svakt, "Her inne." Jeg åpnet døren med et knirk og så overasket på gutten som satt med ryggen mot badekaret sitt. Det mørket håret hang nedover kinnbeina hans og dekket de mørke øynene. Han så egentlig litt ensom og forlatt ut der han satt. Badet var dekket av svart og grå marmor. Speilet over vasken var dekket av en mørkegrå ramme og vasken var det eneste i dette rommet som var helt hvit. Maxelio satt rett ovenfor der jeg stod med hodet hengene over det ene kneet. Synet var ikke akkurat noe som gledet meg så jeg satte meg på huk der jeg stod. "Går det bra?" spurte jeg og så etter ansiktet hans under alt håret. Jeg kunne se hvordan kinnene løftet seg svakt og så at han smilte. Det gikk noen lange sekunder før han løftet ansiktet og så rett mot meg. Da så jeg hvor bleik han var. Hvor trøtte øynene hans var. Hvorfor måtte alle rundt meg bli plutselig syke eller se dårlige ut? "Hva har skjedd?" spurte jeg og satte meg litt nærmere før jeg løftet opp hånden min og lot fingrene stryke over kinnet hans. "Ikke mye. Dro en tur til helvete" sa han og lo lavt. Jeg trudde det var enda en spøk og smilte svakt. Så husket jeg på demon greiene og stoppet opp da jeg så han mente alvor. "Åja" sa jeg lavt og klødde meg litt flaut i bakhodet. Maxelio smilte mot meg og nikket at jeg skulle sette meg vedsiden av han. Jeg gjorde som jeg fikk beskjed om og så mot den åpne døren. "Hva gjorde du der?" spurte jeg og så opp på han. Maxelio så rett fram og jeg kunne se kjeven stramme seg før han svarte. De mørke ringene over øynene kledde den mørke bekledningen rundt han. "Fikk bank" sa han lett og fnyste. Jeg fikk en nyve i pannen og så mot han. "Bank? Hvorfor?" spurte jeg og prøvde å se etter alvorlige skader. Maxelio så det urolige blikket mitt og gryntet. "De verste skadene er allerede leget, men noen tar litt lenger tid." Jeg syntes synd på denne skapningen. Jeg visste ikke om jeg kunne kalle han en vanlig gutt en gang, eller om jeg skulle kalle han det han var. En demon. "Jeg brøt en av de viktigste reglene. Selv for en som meg så må jeg gå igjennom smerte for et brudd på reglene." Jeg kunne ikke se for meg hva demoner gjorde for å torturere. "Hvilken regel?" spurte jeg hest, redd for å vekke opp sinte følelser. Maxelio så på meg litt før han plutselig dro meg inn i armene hans. Armene hans lukket seg rundt meg og jeg kjente leppene som presset seg mot pannen min. "Jeg brøt den regelen om å bry meg om et menneske" sa han inn i øret mitt. Jeg gjorde ingen ting, sa ingen ting. Visste ikke en gang om jeg tenkte. All fokuset mitt var satt på den underlige følelsen ved å han Maxelio så nære uten en egentlig grunn. Vi satt der litt, i stillhet og de ubeskrivelige vekslingene på å puste. "Du burde dra ned til kjæresten din. Han liker ikke at du er så lenge borte," sa han og reiste seg opp. Jeg ble sittende helt til han rakte meg en hjelpende hånd. Det tok litt tid for meg til å klare å skille mellom noen små ting. "Fint rom du har forresten" sa jeg da vi var på vei ut sammen. Maxelio snudde hodet for å studere det eneste rommet det så ut som om han likte godt her i huset. "Ganske fornøyd" sa han lavt og fikk nesten dyttet meg ut av rommet.