Dark Angel - Dark Love

Et barn i dine armer

Natten gikk raskt over og den neste dagen våknet jeg tidlig. Det var Ingen vits I å vente på at Sawyer skulle våkne. Eller Maxelio for den saks skyld. Det eneste jeg trengte var klærne mine og å komme meg bort fra dette stedet. Solen skinte svakt inn igjennom de store vinduene og det var tydeligvis tidlig på morgenen. Blikket mitt søkte rundt I rommet etter kjolen min. Det tok litt tid før jeg så den ligge oppå den ene hvite komoden. Så så jeg på Sawyer som lå vedsiden av meg. Det var fortsatt et praktfult syn, men denne dagen var det litt anderledes. Jeg sukket før jeg dro av meg dynen og gikk over det store gulvet mot kjolen min. Det skulle være deilig å endeig komme hjem til min egen seng og mine egene klær. De siste meterene løp jeg nesten og jeg kjente skuffelsen I kroppen da jeg så blod flekkene og hullene som hade skadet den vakkre kjolen. Sakte løftet jeg den opp og studerete den I øyehøyde. Den var helt ødelagt. Men den var jo bedre enn Ingen ting. Raskt dro jeg av Sawyers T-Skjorte og la den brettet på komoden. Det var ikke så godt å ta av den deilige t-skjorten og byte den ut med en blodig kjole. Men det fikk gå denne gangen. Raskt kastet jeg et blikk mot sengen og så at Sawyer ikke hadde rørt seg og det tydet bra. Med et siste blikk mot min hjelper gikk je gut av rommet og lukket døren etter meg. Så gikk jeg raskt igjennom gangen og ned trappen til første etasje. Der fant jeg baggen min og telefonen min. Juliet og Tante hadde ringt meg noen ganger men det så ikke ut som det hastet. Jeg la telefonen ned I baggen før jeg gikk mot gangen. Håret mitt var litt bustete, men ikke så ille at ikke fingrene mine kunne ta det ut. Så jeg lot fingrene gli igjennom håret til de fleste tuggene var ute. Plutselig hørte jeg noen kremte og hjertet mitt stivnet til I et slag. "Nå ligner du bare på en hore" hørte jeg Maxelio si bak meg. Jeg kastet meg rundt og så den høye skikkelsen som stod I trappen I bare boxeren. Ordene var ikke akkurat det jeg forventet å høre. "Eh, Takk" sa jeg lavt og så mot døren. Så begynte jeg å gå igjen. Maxelio var kanskje en grei fyr, men han var ikke akkurat den personen jeg ville møtt nå. Jeg kunne høre han le lavt og hest. Sexy faktisk. "Hva skal jeg si til Sawyer da? At hora hans stakk av I nattens hete?" sa han. Jepp, der hadde vi den response vi ville ha. "Bare si at jeg gikk hjem" sa jeg til han og dro på meg jakka. Maxelio nikket og kom ned mot meg. Et sukk unslapp leppene mine og jeg satte meg ned på en av krakkene I gangen. "Så Catalina Delcan rømmer?" spurte han og stilte seg foran benken. Jeg kastet et stygt blikk på han før jeg begynte å knyte den andre skoen min. "Jeg rømmer ikke. Jeg følger bare fonuften" sa jeg og rettet meg opp I ryggen. Maxelio hevet et øyebryn. "Fornuften? Hvileken del av den får det til å stikke fra Sawyer?"spurte han. Jeg likte ikke denne praten. "Jeg skjønner hvis du ville stukket av fra meg, men Sawyer? Det er ikke ofte" sier han. Måtte han grave det inn? "Når han har stukket av en gang, så kan jeg" sier jeg før jeg tar baggen min og åpner døren. Maxelio tenkte litt før han nikket. "Du vet om Felicia" sa han lavt. Jeg gjorde Ingen ting for å bekrfete det, men utrykket I ansiktet mitt røpet nok sannheten. "Det med Felicia er en historie som er begravd dypt inn I sjelen hans. Ikke klandre han for det" sa Maxelio og dro en hånd igjennom håret. Jeg så ned I flisene som dekket gulvet. "Jeg prøver" sa jeg svakt før jeg gikk ut av døren. "Bare gå. Jeg skal si at du ville hjem litt, men ikke nevn Felicia for han. Det ber jeg deg om" sa han da jeg lukket døren og begynte å gå inn I mørket. Denne morgenen var kald og den viste tegn til at solen kom til å komme senere på dagen. Kulden kom til å komme ikveld og vi kom sikkert til å få dårlig vær imorgen. Veien hjem var lang, men god. Jeg kjente meg igjen som den jenta jeg hadde vært før jeg møtte Sawyer. Uten kjennskap til noe av det overnaturlige rundt meg. Ingen sorg eller sjalusi. Ingen forbannede brev. Da jeg tenkte på brevet tok jeg hånden I lomma og dro opp brevet og bilde jeg hadde sett på dagen før. Jeg hadde tatt de med uten lov, men det var det minste jeg kunne gjøre. Maxelio hadde bedt meg om å glemme om Felicia, men akkurat nå var det ikke noe å glemme. Hun hadde hatt Sawyer og han hadde hatt henne. Nå vet ikke jeg om dette var det siste brevet eller om hvordan det endte. Kanskje de møttes igjen. Da hun ble gammel døde hun med han vedsiden av seg. Så ble han forlatt I sorg. Kanskje de hadde giftet seg eller fått barn sammen. Tanken gjorde meg kvalm. Ikke den om å få barn. Jeg hadde drømt om egene barn lenge. Men tanken på at Sawyer hadde barn med en annen var nesten ikke til å holde ut. Det var ikke før nå at jeg skjønte hva som hadde gått av meg. Hva som hadde skjedd med meg. Jeg nektet nesten å innrømme det selv. Jeg var dypt forelsket I Sawyer og det var ikke lenge til jeg elsket han.