Dark Angel - Dark Love

De hviskende ordene

Catalina POV

"Catalina, ikke sant?" Spurte han og smilte svakt. Selv stemmen hans var vakker. Tenk hvis han var vampyr!! De var visst vakrere en de fleste, men vampyrer brenner i solen og denne gutten kunne gå uten noen ring og uten å brenne opp. Altså han var ikke vampyr. Jeg måtte skjerpe meg. Tenk å anklage noen for å være vampyr. Sakte nikket jeg og svelget. Nå var det flut å snakke. "Eh..Ja" sa jeg og kjente hvordan jeg ville slå meg selv. Gutten nikket. "Mr. Silveri? Er det riktig?" Spurte jeg og så meg raskt rundt for å ikke stirre. Han lo lavt og jeg måtte se på han. Jeg ville gjort alt for å høre den latteren vær dag. Alle jenter ville det. "Ja. Etternavnet mitt. Men kall meg Swayer" sa han og smilte. Swayer? Det var et underlig navn. Jeg kunne ikke huske å hørt det før. Da mener jeg, jeg visste ikke at det var et navn en gang. "Sawyer? Hva betyr det?" Spurte jeg og rødmet. Der hadde du meg. Alltid glad i betydningen til et navn. Swayer smilte og rettet seg litt opp i stolen sin. "Guds høyre hånd" sa han og så ned i bakken. Når jeg så på han kunne jeg faktisk tro at han var Guds høyre hånd. Jeg nikket svakt igjen. "Skal vi begynne?" Spurte han og begynte å skrive i skrivebord sin. Jeg nikket og kom på at vi hadde en oppgave. Raskt begynte jeg å skrive. Den slørete håndskriften min var ikke det jeg var mest fornøyd med. Særlig ikke etter jeg så han. Det var nesten Kaligrafi! Bokstavene svingte seg i nydelige rettninger. "Ok. Fortell meg Historien din." Sa han og rettet konsentrasjonen mot meg igjen. Så jeg var den som måtte starte å fortelle. "Historien min er ikke så fascinerende. Som liten var jeg egentlig en jente dom holdt meg på rommet. Mamma sa at jeg lekte med engler. Siden jeg var den eneste som kunne se dem." Sa jeg og lo. Fantasi venner var mine beste lekekamerater! Virkelig! Var det det første jeg fortalte en kjekk gutt?! Han nikket men gjorde ingen miner til å le eller smile. Så jeg fortsatte.
"Da jeg fylte 9 begynte jeg å få forferdelige mareritt og sleit med å lese. Jeg fikk anfall." Sa jeg ig husket tilbake.
Jeg fikk ikke puste og hjertet hamret i brystet mitt. Det var som om jeg skulle dø. Alt gjorde vondt. Jeg pleide å gå i søvne. Ut døren og inn i skogen. Politiet pleide å finne meg skrikende i en kløft eller en bortgjemt hule. Først trodde de at noen kidnappet meg. Så var det den ubeskrivelige redselen. Redselen at noe kom til å skje. At noe forferdelig skulle skje med meg.
"De kalte det "Panic Attack". De ga meg noen piller og det så ut til å hjelpe. Nå har jeg det ganske fint. Året jeg fylte tolv døde søsteren min av Morfinforgiftning." Sa jeg og lente meg bakover i stolen. Sawyer så ikke ut til å ha rørt seg. "Mamma og pappa har flyttet nesten hvert eneste år. Og jeg endte opp her" sa jeg tilslutt og endte det hele med et lite sukk. Da merket jeg all skriften i boken hans. Han hadde skrive ned alt jeg hadde sagt. Han merket blikket mitt og lukket boken raskt. Så han hadde skrive mer enn så. Kanskje det var en observasjon. Jeg skulle akkurat til å spør han da han åpnet munnen igjen. "Når pleide du å få "Panick Attack"?" Spurte han og åpnet boken sin igjen. Pennen fløy over papiret allerede. Jeg pustet tungt ut. "Som regel når jeg tenkte mye. Eller var urolig for noe eller noen." Sa jeg. Han skrev mer og jeg var nesten sikker på at han skrev raskere en jeg snakket. "Da søsteren din døde, fikk du anfall da?" Spurte han. Swayer spurte noen merkelige spørsmål. Jeg nikket og prøvde å ikke tenke for mye på det. "Ja. Den natten var en av de verste nettene i mitt liv" sa jeg og løftet hånden opp til pannen. Swayer fortsatte å spørre rare spørsmål og hver gang jeg skulle spørre han om noe tok han i forkjøpet. Da han endelig var stille ringte det ut. Jeg måpte litt. Nå var det mat. Han hadde spurt meg hele timen. Jeg hadde ikke fått spurt et eneste spørsmål. Raskt smalt jeg igjen boken min og la hendene i hodet. Da jeg trudde alle hadde dratt løftet jeg hodet. I døren stod Sawyer. Han ventet på meg. Eller var det noen andre i rommet. Jeg så meg raskt rundt men så ingen andre. Enda en gang så jeg mot han. Sawyer lo og kom inn i rommet. "Kommer du snart?" Spurte han. Jeg reiste meg sakte og usikkert. "Hvorfor venter du?" Spurte jeg han da jeg gikk ut døren. Han kom opp vedsiden av meg. "Du er ny. Tenkte du ikke ville sitte alene i lunsjen." Sa han og så ned på meg. Jeg hevet overrasket et øyebryn. "Er det ikke fult på bordet ditt?" Spurte jeg og fulgte alle de andre elevene som ropte i gangene. Han lo igjen. "Jeg sitter som oftest alene." Sa Swayer. Det var overaskende. Jeg trudde han var en av de populære som satt med de populære. Denne vakre skapningen satt alene? "Vel, hvis du ikke vil være ensom så ok" sa jeg og satte opp farten. Jeg visste ikke hvor jeg skulle og ble ganske overrasket når Sawyer tok tak i armen min og dro meg med inn en dobbeldør. Jeg slapp ut et "oi" før vi stod i kantinen. Sawyer holdt meg fortsatt rundt håndleddet og ga meg ingen tegn til å slippe det. En gnist for rundt i kroppen min som en rakett. Han dro meg bortover og jeg kunne høre en plutselig hviskende bre seg ut i rommet. Mange stirret på oss. Sawyer slapp ikke håndleddene mine før vi var framme ved et tomt bord. Der dro han ut stolen for meg og jeg satte meg ned. "Det der var en diskrè handling" sa jeg og himlet med øynene. Jeg var blir litt mer vandt til han, selvom han fortsatt er utrolig rar. "Hva skal du ha?" Spurte han meg plutselig. Jeg trakk på skuldrene. "Jeg er ikke så sulten egentlig. Jeg skal hente et eple. Kommer sn....." Han avbrøt meg. "Jeg tar det" sa han og var allerede på vei til kantinen. Jeg hevet øyebrynene før jeg lo. Da møtte jeg Juliet's blikk. Hun så rart på meg og smilte stort. Jeg smilte svakt tilbake og så heller ut av det store vinduet. Solen skinte inn og blendet meg litt. Også var det som om jeg så noe. At noen stod og så på meg der ute. Jeg skulle akkurat Til å ta en nermere titt da Sawyer kom gående not meg. I hendene hadde han to epler og en brus. "Takk" sa jeg og tok det ene. Sawyer satt bruden og eplet på bordet og dyttet det mot meg. "Det er alt ditt" sa han og smilte. Jeg lo før jeg skjønte at han faktisk mente det. "Jeg skulle bare ha et eple. Dessuten så koster bruden penger og jeg har ikke noe på meg for å betale deg tilbake med" sa jeg. Sawyer lo igjen. "Slapp av. Jeg spanderte" sa han og så ut av vinduet. Jeg så uforstående på han et øyeblikk før jeg sukket og tok et bit av eplet. "Kan jeg spørre deg om noe?" Spurte jeg han etter noen sekunder stillhet. Han rettet blikket mot meg og nikket. "Gjors du på å spørre meg om spørsmål for at jeg ikke skulle spørre deg?" Sawyer smilte og tok brusen min litt. Han dro av korken og dyttet flasken til meg igjen. "Drikk" kommanderte han og jeg gjorde lydig som han sa. "Du kan vel si at jeg undret meg på deg" sa han etter litt. Jeg skjønte ikke helt hva han mente med det. "Jeg har ikke en så spennende historie som du har" sa han og fiklet med korken. Jeg lo høyt og jeg tror Juliet så mot oss. "Min historie spennende? Det er mer tap og redsel enn lykke." Sa jeg og til enda en bit av eplet. Han lo lavt spinte korken rundt på bordet. "Men mye bedre enn mitt" sa han og møtte blikket mitt. "Har du noen søsken?" Spurte jeg raskt. Enda et smil bredte seg på leppene hans. Så nikket han. "En bror og en søster" sa han og stoppet korken med et smell. Jeg skvatt og så rart på han. "Hvor gammel er de?" Spurte jeg og tok en slurk av brusen. "Broren miner like gammel som meg. Og søstra mi er et år yngere." Sa han og begynte med korken igjen. Alle de andre elevene begynte å gå til timene og jeg reiste meg for å gjøre det samme. Sawyer tok plutselig tak i hånden min og dro meg tett inntil han. Leppene hans var Mot øret mitt. Den plutselige nærheten skremte meg nesten. Gnisten ble til en rakett. Pulsen min økte og pusten ble ujevn. "Vær forsiktig. Ikke gjør noe dumt og ikke bli skadet" hvisket han i øret mitt. Ordene var i hodet hele skoledagen. Særlig når jeg ikke så han noe mer den dagen. Det var som om han var forsvunnet som dugg for solen. Jeg fortsatte å undre på ordene hele kvelden. Og når jeg la meg kunne jeg se de mørke øynene hans stirre inn i mine.