Dark Angel - Dark Love

Englefjær

Englefjær

Når jeg våknet neste morgen var det som alt hadde vært en stor forferdelig drøm. Jeg håpet på det. Lyden av hjerteslag holdt Øynene mine lukket I noen fler minutter. Brystet hans var varmt og roet neg ned. Det jeg syntes var rart var at jeg ikke hadde kjent dem en uke en gang, men jeg var så nærme dem.  Nærmere enn jeg hadde vært med tante. Akkurat da jeg skulle fokusere på hjerteslagene hans igjen innså jeg at noe var anderledes. Pusten hans var hesere. Det lagde en litt rar lyd når han pustet inn. Sakte åpnet jeg de trøtte Øynene og kjente hvor øm jeg var I kroppen. Så det hadde ikke vært en drøm. Hadde jeg gått igjennom den smarten I virkeligheten? Hadde jeg vært så slem mot Sawyer? Raskt snudde jeg hodet opp mot Sawyer og forventet å se enda en omgang med kloring. Jeg hadde rett I kloringen, men jeg ble overrasket da jeg små leppeformede merker nedover halsen hans. Hadde jeg kysset han? Nei, det virket mer som om jeg begravde ansiktet mitt der. Sawyer var hoven under Øynene, noe som tydet på trøtthet. Dette var jo bedre enn forventet. Etter fire eller fem dager hadde jeg allerede klart å skade dem mer enn de fortjener. Jeg lå I sengen med en av dem og hadde allerede klart å bli fienden. Sawyer fortjente ikke dette. Ha matte få litt stell og det av en som liker han. Burde ikke Maxelio helbrede dem? Han hadde klart å helbrede ribbeina og hodeskadene mine. Han hadde helbredet Sawyers dype sår. Og hvis jeg ikke tok feil så hadde han helbredet de begge I går før Sawyer bærte meg opp. Nå skulle jeg be Maxelio om å helbrede Sawyer, for jeg kunne ikke se på han og vite at jeg gjorde det der. Stille og forsiktig løftet jeg dynen av meg og forsvant fra Sawyers trygghet. Den ene foten var allerede plassert på gulvet, mens den andre nølte. Det så forferdelig ut. Neglmerker nedover en svart og blå legg. Så satte jeg foten ned på gulvet. Bare den lille berøringen gjorde vondt. Da måtte jeg halte hele veien til et ukjent rom. Jeg la vekten på det friske beinet og lente meg mot glassveggen. Solen begynte å stå opp og det var en utrolig fin utsikt utover havet. Rommet til Maxelio lå ikke så langt fra trappen. Det hadde jeg fått med meg da Sawyer forklarte hvor alt var. Jeg tok et skritt for å sjekke om det gikk og nikket smått da jeg gikk framover. "Ok, Cat. Fortsett framover" sa jeg og fortsatte. Hver gang var jeg redd for å vekke Sawyer. Han sov tungt på den samme plassen som jeg hadde forlatt han på. Stakkars gutt. Etter noen minutter nådde jeg gangen. Små lysstråler hadde lurt seg inn og lyste opp de små guttene på jordet. Jeg smilte av det før jeg fortsatte min modige tur videre. Som sirka en halvtimer etter starten på min idiotiske plan nådde jeg trappen med et sinnsyk slitent bein. Jeg måtte sette meg ned for å hvile. Begge beina dunket nå. Så da satte jeg meg ned rett ved glassveggen og så utover byen. Huset mitt var lyst opp så det betydde at Tante var våken. Midt I utsikten kunne jeg se skolen. Fra her kunne jeg også se hvor langt I fra det lå. Det var Ganske langt. Vel, skolen var ikke åpen enda så det betydde at jeg fortsatt kunne rekke den.  Jeg rettet på den altfor store t-skjorten som Sawyer hadde gitt med dagen før. Den var hvit og hadde et latinsk merke på seg."Der er du" hørte jeg en stemme bak meg si. Jeg skvatt til og snudde meg rundt. Sawyer stod lent inntil veggen. Kroppen hans skinte nesten opp I det lille lyset. Jeg fikk dårligsammvittighet av å se på han. Øynene var utslitte og han hadde blåmerker på kragebeinet. Leppemerkene så mer ut som bitemerker. Raskt så jeg ut av vinduet igjen. "Hvor er rommet til Maxelio igjen?" spurte jeg svakt og hørte for første gang hvor hes stemmen min var. Altfor mye skriking. Da hørte jeg noen gå igjen. "Tredje dør til høyre" sa stemmen til Maxelio og jeg ble overrasket over at han hadde en like muskeløs kropp som Sawyer. Maxelio hadde en eneste tatovering på kroppen og det var et rart tegn på brystet. I ansiktet hadde han et stort blåmerke og store kuttsår. Han hadde et kutt på leppa som gjorde han kjekk på et vis. "Hvordan det?" spurte han og kastet et blikk mot Sawyer. "Jeg lurte på om du kunne ordne dere to. Jeg har virkelig torturert dere I natt" sa jeg og sukket. Maxelio lo og gjorde så jeg så på dem begge to. Dette var en jentes paradis. To sinnsykt kjekke gutter I bar overkropp. Maxelio matte ha lest tankene mine eller no siden han dultet til Sawyer I skulderen. "Stakkars jente. Hun må være forvirret. Ta på deg en skjorte Sawyer" sa han med en liten følelse I stemmen. Sawyer hevet det ene øyebrynet og la armene I kors. "Hvorfor meg?" spurte han. Maxelio pekte nedover seg selv. "Fordi jeg er bedre trent enn deg. Jeg er mye bedre å se på" konkluderte han og strammet musklene ved brystet. Jeg snudde hodet mot vinduet igjen og prøvde å få ned rødmen I ansiktet. Sawyer lo en søt latter. "Catalina, hva syntes du?" Spurte Maxelio. Sjenert snudde jeg ansiktet mot dem igjen. "Med eller uten t-skjorte?" spurte han og kom nermere. Jeg lagde trutemunn og trakk på skuldrene. "For all del gå uten hvis dere føler for det, men jeg tror jeg vil føle meg tryggere hvis dere gikk med" sa jeg og lo lavt. Sawyer nikket og gikk mot rommet sitt igjen. Etter et halvt minutt var han tilbake med en hvit t-skjorte. Maxelio nikket og gikk på rommet sitt. "Lag litt mat a, Sawyer" Ropte han og lukket døren til rommet sitt. Han himlet med Øynene og så ned på meg. Så satte han seg vedsiden av meg og så ut av vinduet. "Skal vi på skolen idag?" spurte jeg og tok litt hår bak øret. Sawyer ristet på hodet og dro en hånd igjennom håret. "Det er utrolig at du klarte deg ut hit" sa han og så på meg. Jeg smilte ned I bakken og rykket til da han tok en hånd under haken min og løftet ansiktet mitt opp. Blodet bruset igjen. "Se hva jeg har gjort mot deg" sa jeg og kjente at underleppen min skalv. Sawyer ristet på hodet og smilte. "Det er jo ikke din feil. Det er jeg som har rotet deg oppi det her" sa han og så på meg med de mørke Øynene. "Tro meg, dette er like mye min skyld" hvisket jeg og kjente etter varmen fra hånden hans. Sawyer tok den andre hånden og strøk den over kinnet mitt, så over leppene mine. Jeg begynte å puste uregulert igjen. "Vet du hva jeg tenkte første gang jeg så deg?" spurte han og møtte Øynene mine igjen. Jeg ristet på hodet og prøvde å fokusere på ordene hans. "Der er en jente jeg kan prøve skjarmen min på?" spurte jeg og smilte. Sawyer lo og så litt ned I bakken. Han var nydelig fra denne vinkelen. Han var jo nydelig hele tiden, men det var noe spesielt nå. "Der er hun jeg var ment til å beskytte" sa han og så opp igjen. Jeg visste ikke hva jeg skulle svare. "Første gang jeg så deg så tenkte jeg... Han er en av dem. Drittsekkene som later som for jenter. Tar jomfrudommen dems og stikker av med enda en medalje" sa jeg og lo lavt. Sawyer nikket svakt og så ut som om han hang med på notene. "Så jeg bestemte meg for å holde meg unna deg så lenge som mulig. Se hvordan det gikk. Det var da jeg skjønte at du ikke var som de drittsekkene. Du trengte ikke medaljer. Du var du. Og det var nok derfor jeg turte å nerme meg" sa jeg og nikket. Sawyer smilte og lente seg framover. Denne gangen ville jeg ikke trekke meg unna. Pusten hans var I ansiktet mitt. Leppene hans skulle bli mine. Plutselig så romlet magen min. Jeg stoppet og smilte ned I bakken. Sawyer trakk seg raskt unna igjen. Det var tredje gangen. "Er aldri sulten? Spiser du ikke mat?" spurte jeg da han hjalp meg opp på en fot. "Vi liker mat. Det gjør vi. Smakene og alt det andre, men vi blir aldri sultene. Eller jeg bli aldri sulten. Broren min blir Ganske fort sulten." Sa han og løftet meg opp. Dette virket så feil etter nesten kysset. Jeg fokuserte blikket på gulvet foran oss da vi gikk ned trappen og mot kjøkkenet. Det var sol ute og det så ut til å bli en strålende morgen. Nede på kjøkkenet satte Sawyer meg I den samme stolen som dagen før. Jeg følte meg som selve prinsessen oppi alt dette. Det tok ikke lang tid før Maxelio kom ned. Han dro hendene igjennom håret og satte seg på en stold vedsiden av meg. Sikkert for å sjekke beinet. "Kan du snarte helbrede dere to?" spurte jeg han og så på merkene I ansiktet. Maxelio lo en hes latter og nikket. Jeg må nok det I løpet av dagen, men akkurat nå skal jeg ha mat. Sawyer lager alltid den beste maten. Jeg kan ikke si at jeg er veldig dårlig, men jeg har ikke de samme ferdighetene som han." Sa han og humret. Jeg smilte og dro teppet tettere om meg selv. Raskt kikket jeg ned på bienet mitt og beit meg I leppa. Det var begynt å bli svart oppover leggen. Maxelio fulgte blikket mitt og plystret et rask tone. "Vi må begynne å gjøre noe ganske snart ellers så kommer du til å derpe deg selv med de verste Smertene," sa Maxelio og satte stolen nærmere beinet. Enda en gang dro jeg teppe opp over munnen så bare Øynene syntes. Sawyer snudde seg rundt med to tallerkner I hndene. Han var rask. To store ommeletter og massevis at frukt rundt. "Ikke begynn med det der nå" sa han raskt og dro en annen stol opp vedisden av meg så jeg kunne ha tallerkenen der. Stolene var faktisk Ganske fine. Svarte høye stoler med metal bein og hvite puter. Sawyer satte seg på en av bar stolen som stod inntil den store kjøkken øya. Jeg tok gaffelen og tok opp en stor bit. Magen min romlet høyere og det ga Sawyer et smil om munnen. Maxelio så helt oppslukt på maten sin. Så ikke ut som han hadde spist på en god stund. Jeg tok omelet biten I munnen og begynte å spise. Den var nydelig. Mye bedre en den Tante lager. "Wow, du er utrolig flink med egg" sa jeg da jeg hadde fått svelget den første biten. Sawyer lo og bukket med nakken. Jeg sa ikke no mer under maten. Hver eneste bit var som en gave. Kroppen min var sliten og skadet og jeg hvar for hes I stemmen til å snakke helt fint. Nå hadde jeg bare frukten igjen. Jeg tok opp en eplebit og kastet den mot Sawyer. Han tok den elegant imot. "Spis du også. Jeg får vondt I magen av å se deg uten mat" sa jeg med en pærebit I munnen. Sawyer så på eple biten før han tok hele I munnen. Så spiste han den vanlig. "Det var bedre" sa Maxelio vedsiden av meg. VI spiste ferdig og nå og da kastet jeg en frukt bit til Sawyer. Når Maxelio en gang kastet ,fikk han den tilbake. Sawyer smilte når han lekte med broren sin. Det var utrolig snålt å se på. Så begynte jeg å føle det igjen. Smertene var på vei oppover fra leggen min I en rasende fart. Jeg klemte nevene I lenestolen og skjønte at Ingen av guttene så det. Smertene begynte nå I armene mine. Jeg begynte å puste tungt. Det var da Sawyer så det. Svetten hadde allerede begynt å renne nedover pannen min. "Maxelio, grip armen hennes" sa Sawyer raskt  og kom mot meg I en rask gange. Så tok han hånden min. Smertene begynte å komme I magen min. Milten ble nesten knust føltes det ut som. Sawyer tok hånden min som roet Smertene. Det var som om smertene bestemte seg for å ikke komme alikevel. Alt forsvant. Jeg pustet lettet ut, men det så ut som guttene ventet på et anfall. Akkurat I det jeg skulle åpne munnen for å fortelle at alt var bra var det som om noen hadde presset på en bryter. Smertene brøt opp I meg. Jeg satte I et skrik. "Den jenta har noen skikkelig lunger" sa Maxelio da han  så ned på beinet mitt. "Vi må gjøre det. Hun kan ikke fortsette med disse Smertene. Det er vondt for deg også" sa han og så mot Sawyer. Jeg skjønte ikke hva de mente, men kom sikkert til å gjøre vondt, siden Sawyer hadde nektet. "Vet du hvor mye smerte det inneholder. Og hvor farlig det er?" spurte han og tok en hånd over ansiktet mitt. Det roet smertene rundt Øynene. "Men vi har vel ikke noe valg. Hun kommer til å dø uten den" sa han og det virket som han ga seg. Maxelio tok begge armene mine og Sawyer gikk litt bakover. Han tok av seg t-skjorten og la den på bordet. Så kom vingene. De store, fantastiske vingene som kjennetegnet han. Den mørke engelen. Han så ut som en gud, vel det var det jeg rakk å tenke før jeg krympet meg og holdt inne et hikst. Sawyer så ut til å grue seg. Han tok av seg en fjær, noe som ikke så godt ut, før vingene forsvant igjen. Han gadd ikke å ta på se T-skjorta akkurat nå. "Vi trenger å ha henne på gulvet" sa Maxelio før Sawyer løftet meg og bært meg mot stuen. Alle smertene ble dempet, men de var der fortsatt. "Kommer jeg til å dø?" spurte jeg hest og lavt. Sawyer så ned på meg og ristet på hodet. "Nei, nei det skal du ikke" sa han og la meg ned på et mykt teppe. "Dette... Dette kommer til å svi" sa han og nikket. "Hold armene hennes" sa han til Maxelio mens Sawyer satte seg ved beinet. "Prøv å helbred henne litt fra smertene" sa Sawyer og tok den svarte englefjæren. Den lyste sort I lyset fra solen. Jeg pustet som besatt, men Maxelio klarte å helbrede de verste smertene. Sawyer så opp på ansiktet mitt der jeg lå flatt utover gulvet. Han sukket og så ned mot beinet mitt. "Jeg er så lei meg for dette" sa han før han tok tak I det og presset englefjæren inn I en av neglesårene. Jeg satte I et forferdelig skrik og spente hver eneste fiber I kroppen. Jeg skreik etter hjelp til noen som ikke kunne høre meg. Englefjæren kom dypere inn I beinet mitt. Jeg tok hånden min på Maxelios og gjorde alt for å få dne helbredene krafetn inn I meg. Jeg begravde neglene mine inn I hånden hans. Fingrene mine søkte etter noe å gripe tak i. Sawyer var konsentrert og begynte å hvisket ett eller annet. Det var som englefjæren begynte å sende inn væske I beinet mitt. Jeg kunne kjenne væsken I årene mine. Den begynte å bekjempe smertene mine, men det var som en stridskamp om liv og død inne I meg. Skrikene mine ble ikke lenger smerteskrik, men skrik om hjelp. Hjelp til å forlate denne verden fylt med smerte og sorg. Sawyer holdt godt tak I beinet mitt for å prøve å roe smertene. Jeg ville ikke dette. Jeg vill hjem. Hjem til et vanlig, lite hus med tante. "Sawyer, Vær så snill. Drep meg" hvisket jeg imellom smertehikstene. Han stoppet opp litt, overrasket. "Sawyer, ikke hør på henne. Det er snart over. Enten så er det nå, eller så dør hun uansett" sa Maxelio og klemte meg ned mot gulvet. Sawyer fortsatte og han rev opp enda et skrik fra strupen min. Vi satt sånn I noen minutter til før all smerte plutselig stoppet. Jeg pustet tungt og skalv over hele kroppen. Sawyer satte seg tilbake og pustet ut. Maxelio så ned på meg før han kysset pannen min og lente seg mot stuebordet. Jeg brydde meg ikke om kysset, men det så ut som Sawyer gjorde det. Han så mot Maxelio med et lite irritert blikk. "Hva... Hva," Jeg kunne ikke snakke. Pulsen min var oppe I 200 nå og smerteteskelen min var langt mer enn før. Sawyer tok hånden min og jeg fikk støt igjennom kroppen min. "Unskyld" sa han og kysset hånden min. Jeg så opp på han og nikket. "Ta...Takk" sa jeg mellom leppene mine. Kroppen min var lenger ikke I særlig bruk. Det siste jeg kjente var hvordan Sawyer løftet meg opp I armene sine og gikk mot rommet.