Dark Angel - Dark Love

Hvorfor meg?

Bilturen var Ganske nervepinende. Denne Maxelio kastet små blikk på meg her og da. Etter noen minutter ga jeg ut et sukk. Maxelio hevet det ene øyebrynet og lo lavt og hest. "Kjeder jeg deg?" Spurte han og tutet på en jente som gikk over veien. Så han var av den typen. Overasket meg ikke. "Du er ikke akkurat pratsom" Sa jeg og dro en hand igjennom håret. Det var heldigvis ikke lenge til jeg var hjemme. Maxelio nikket svakt før han kremtet. "Catalina Delcan. Hvordan var det broren min møtte deg tru? Han pleier ikke å legge merke til jenter. Uansett om de er nye. Hva var det du gjorde som gjorde at han la merke til deg?" Spurte han og det virket mer som om han pratet med seg selv. Så ser han på meg igjen. "Kan ikke dømme han" legger han til og lo igjen. Hva var det med denne familien. De begge er drit kjekke og begge legger ann på meg! Jeg kan ikke akkurat si at jeg er noe spesiell fin. Jeg er Ganske fornøyd med håret mitt. Lang tog brunt med små korktrekkere i tuppene. Fjeset mitt var ikke noe å skyrte av. Brune øyne, rosa kinn og det ene øyebrynet litt tykkere en det andre. Overleppen min var litt skeivere enn vanlig, men det er ikke noen ser uten å fokusere veldig mye. Så utenom de små feilene så var jeg ganske normal. Maxelio må ha market pausen min siden han bremset brått. Jeg fikk skikkelig nakke sleng og jeg var nesten sikker på at jeg svimte av I brø okdelen av et sekund. Jeg slap ut et hikst før jeg dekket ansiktet mitt. Vi stoppet helt opp og jeg kunne kjenne hjertet I halsen. Det var stille I noen sekunder før Maxelio avbrøt stillheten med latteren sin. Jeg så opp og market at jeg ate krympet meg sammen I setet og rukket å legge kroppen min beskyttende foran ansiktet. Maxelio hadde et forferdelig listig smil på munnen. "Hva faen var det!?" Ropte jeg irritert. Jeg kjente ikke denne fyren, men han hadde allerede klart å få meg som en uvenn. Maxelio lo fortsatt og det dro meg av pinnen. Jeg smalt opp døren og gikk ut. Så sendte jeg han et stygt blikk før jeg smalt døren igjen og begynte å gå. Jeg kunne fortsatt høre han le, men det stoppet da han så at jeg mente alvor. Maxelio åpnet døren og sukket. "Catalina! Kom tilbake til bilen. Jeg skal kjøre deg raskt hjem" Ropte ha netter meg. Jeg snøftet og la armene I kors over brystet. For en forferdelig gutt han var. Maxelio tutet før han kom kjørende opp vedsiden av meg. "Sett deg inn Cat" Sa han og stakk hodet ut av det åoene vinduet. Jeg sa ingen ting, men fortsatte å gå. Maxelio så ikke særlig tålmodig ut. Han ga fra seg en irritert lyd. "Cat, sett deg..." "Ikke kall meg Cat! Du har mistet den retten da du bråbremset og nesten slo bevistheten ut av meg!" sa jeg og stoppet opp. Maxelio stoppet bilen. "Hør her mister fisefin! Du er lik broren din. Det skal du ha, men ikke faen at jeg faller for deg på samme måte. Så rull opp vinduet på den stilige sportsbilen din og kjør vekk fra meg. Jeg setter meg ikke inn med deg igjen!" sa jeg før jeg fortsatte å gå. Maxelio stod parkert før han nikket. "Ditt tap" sa han da han kjørte forbid meg med en Ganske Ganske god fart. Så der stod jeg og gikk alene på en vei der nesten ingen biler kjørte. Lucky me. "Ser du har møtt broren min" hørte jeg plutselig en stemme si bak meg. Hjertet mitt for opp i halsen og jeg kjente hvordan hele kroppen rykket til. Pulsen steg fra 20-120 på et halvt sekund. Jeg skøyt meg selv rundt og holdt hånden foran brystet. Sawyer stod og smilte rett foran meg. Det svarte håret var akkurat som da jeg hadde sett han tidligere i dag. Han hadde de same klærne og det så ikke ut so mom han hadde vært borte. Alt var helt likt. Jeg støttet hendene på knærne og pustet lettet ut. Sawyer lo og kom mot meg. Han hadde den same latteren som Maxelio, bare hans var litt klarere og ikke så hes. "Ikke...ikke gjør det der" sa jeg og sukket. Sawyer så seg rundt og beit seg litt I leppa. For en kjekk gutt han var.  "Sorry søta" sa han og stod rett foran meg. Jeg rettet meg raskt opp og hevet det ene øyebrynet. "Ikke kall meg det" rettet jeg han. Sawyer lo og slap ut et tungt sukk. "Hva?" spurte jeg og så litt bekymret på han. Sawyer så rett inn I øynenen mine. "Hva skal jeg kalle deg? Ikke Cat, for det likte du ikke. Ikke søta, noe som er sant" sa han frustrert. Jeg gapte før jeg dyttet han litt og leppene bredte seg I et smil. "Cat er greit" sa jeg og nikket. Sawyer la armene I kors over brystet. "Når ble det ok?" spurte han. Jeg så meg rundt I ødemarken før jeg svarte. "Jeg satt I undertøyet Sawyer. Jeg ville ikke latt deg kalt meg noen ting. Nå som jeg har klær og og stelt er Cat greit" sa jeg før jeg begynte å gå. Sawyer stod stille litt førhan nikket. "Ok, men Cat" begynte han. Jeg snudde meg mot han. Jeg likte når han sa navnet mitt. "Hva nå?" spurte jeg. Akkurat nå ville jeg bare hjem. Orket ikke å bli her, selvom det var med han. "Det er den veien" sa han og pekte andre rettning. Nå ble jeg forvirret. Jeg så mot veien jeg hadde begynt på før jeg så mot den andre veien. Så gikk jeg I den rettningen Mr. Alltid Riktig sa. Sawyer begynte å gå vedsiden av meg. "Hvorfor meg?" spurte jeg plutselig etter noen minutter stillhet. Sawyer svarte ikke og jeg trudde jeg matte spør igjen før han svarte meg. "For å være ærlig så vet jeg ikke" sa han lavt og ser rett fram. Jeg kjente hvordan jeg ble litt rød I kinnene. "Er Maxelio også en Mørk engel?" Spurte jeg og tenkte på broren. Han var eldre en Sawyer trur jeg. Sawyer biter seg i leppa før han rister svakt på hodet. "Han er en demon" sa han og så ned på meg. Jeg brå stoppet og så forskrekket på han. Jeg var ikke red. Jeg var faktisk ikke veldig overasket. "En demon fra helvete?" spurte jeg og svelget hardt. Sawyer nikket og smilte svakt. Hvordan kunne han smile? "Er en Demon fra Helvete og en Engel fra himmelen brødre?"  spurte jeg. Sawyer stoppet også og lo lavt. "Lucifer var jo broren til Mikael." Sa han. Jeg skakket hodet litt. "Erkeengelen Mikael? Og djevel Lucifer?" spurte jeg. Det stod det ikke om i bibelen. Sawyer tok hånden min og så ned på den. Jeg grøsset av berøringen. Han var så varm og jeg fikk en så rolig følelse over meg. Han begynte å masere hånden min. "For lenge siden sies det av Mikael forelsket seg I et menneske. De hadde et godt forhold og han elsket henne høyere enn noen andre. Men en dag forelsket menneske seg I Lucifer. Lucifer fikk følelser for mennesket og forelsket seg raskt. Mikael ble knust og røpet det til Gud. Han sa at Lucifer elsket menneske høyere enn han elsket Gud. Gud ble rasende og drepte mennesket. Så ble Lucifer kastet I helvete" sa Sawyer med en nyve I pannen. Jeg ble oppslukt av historien hans. Det var enda bedre at han maserte hånden min. Plutselig dro Sawyer meg inntil brystet. Jeg sperret opp øynene og kjente hvordan pulsen økte under ribbeina mine. "Du må ikke høre på Maxelio. Du må ikke la deg lokke av hans skjønnhet" sa han advarende til meg. Jeg skjønte ikke hva han mente med det. "Sawyer, jeg skjønner ikke helt. Hva hard et med meg å gjøre?" spurte jeg. Det så ikke akkurat ut so mom Maxelio likte meg. Sawyer så så seriøs ut. Øynene hans lyste mot meg som to lykter. "Ikke.." "Sawyer, Jeg skjønner det" sa jeg og smilte svakt til han. Jeg stod bare cm fra ansiktet hans. En liten bevegelse så ville leppene hans treffe pannen min. "Sawyer, vi burde fortsette å gå" sa jeg og så ned på bakken. Sawyer beit seg I leppa og så over hodet på meg. "Ja" sa han og jeg rygget ut av grepet hans. "Jeg vil bare hjem" sa jeg og begynte å gå igjen.