Dark Secrets

tolv | nesten naken

En blanding av nervøsitet og oppstemthet skyter rundt i blodomløpet mitt, vekker alle nervetråder og pulveriserer den slitne, sinte tilstanden jeg alltid ser ut til å bære på.

Ved bare så vidt å røre meg, får Cayden adrenalinet til å kretse rundt i kroppen. Plutselig er jeg oppmerksom på alt: varmen som radierer fra kroppen hans, så nærme min, den stødige pusten hans, det lille smilet om leppene...

Wow, han har noen fine lepper. Strukturen på de får meg til å bite i min egen underleppe, til å omfavne den udefinerte følelsen i magen.

"Ikke bit leppa di, Kelsey... den er sår nok som den er," mumler han.

Forsiktig tar han tak i haken min og tvinger huden nedover, slik at tennene mine mister grepet de har om underleppen. Øynene hans mørkner, det stålblå fylles med en følelse jeg ikke klarer å kjenne igjen... er han også nervøs? Blir han like påvirket av nærværet mitt som jeg blir av hans?

Jeg har lyst til å protestere, si ifra at jeg ikke liker denne invdaderingen av grensene mine – for det har jeg aldri gjort, spesielt ikke siden ulykken – men jeg klarer ikke. Jeg rynker brynene... jeg klarer ikke fordi det ikke er sant. Jeg liker å ha han så nærme.

Sakte lar han knokene gli mykt over kinnet mitt, til det bustete hårfestet hvor han stryker noen ville hårstrå bakover. Jeg rykker under berøringen hans... jeg er ikke vant til dette, jeg har fryktet nærkontakt i over to år, vært skvetten for hver plutselige bevegelse – og likevel etterlater berøringen hans kun tilfredsstillelse.

Mentalt er jeg sårbar, som om han bare med blikket stripper meg naken. Selv med to lag med klær føler jeg meg sårbar... nesten naken.

"Kelsey," sier han mykt. "Hva er hemmelighetene dine?"

Ordene hans overrasker meg på den måten at jeg stivner helt, skrekkslagen for hva han kan vite. Han ser ut til å merke det, og smiler, et smil også preget av dysterhet; vi er ganske like sånn sett. "Slapp av, jeg vet ingenting. Det er kanskje det som er så tiltrekkende ved deg... uvitheten, hemmelighetene dine. Jeg har veldig lyst til å avsløre de."

Jeg trekker pusten dypt, livredd.

Jeg frykter frykten. Frykten for skrøpeligheten og medlidenheten og de ømme blikkene jeg vil få om noen får vite.

"Jeg kommer ikke til å la noen finne det ut," svarer jeg til slutt, skjelvende.

Hånden hans legger seg i nakken min, og holder seg der. Det er en ukjent følelse, men jeg kjenner at jeg velkommer den. Det er lenge siden jeg har latt noen ta på meg på denne måten.

"Hvorfor ikke?" spør han.

"Fordi jeg aldri vil klare å fortelle om noe sånt."

Pulsen min stiger bare ved å tenke på å fortelle om det. Det er ikke bare ryktene og medlidenheten jeg frykter; det er også det å prøve å illustrere det for noen. På å forsøke å få noen til å forstå hvorfor jeg er så ødelagt. Jeg er reservert – det har jeg forsovet alltid vært – og det å fortelle noe som har satt et stort preg på meg, virker umenneskelig å gjøre.

"Ikke meg en gang?» spør han, og stemmen hans er dyp, mørk, nysgjerrig.

En skjelving farer gjennom kroppen min. Nei, jeg kan ikke fortelle det til noen. Det vil rett og slett være umulig for meg.

"Fryser du?"

Han trekker meg inntil brystet sitt, langsomt, for å gi meg rom til å trekke meg unna hvis jeg vil det. Instinktene mine skriker at jeg må tre vekk, men jeg overser de og lar han. Armene hans rundt meg gir meg en merkelig betryggende fornemmelse.