Dark Secrets

trettito | bit meg, parker

Endelig en ny oppdatering! Klikk på stjernen nederst i hjørne!

"Kelsey!" Mamma sin stemme er full av glede i det hun drar meg inn i en klem. Jeg ler og klemmer henne hardt tilbake, og overser den insisterende smerten i ribbeina.

En av de mest irriterende tingene i hverdagen er at mamma og pappa ikke er så mye hjemme, men når de endelig kommer hjem, virker det som om alt er tilbake til normalen. Selv om de bare har vært borte i noen små dager, virker det nesten som flere evigvarende år. Jeg og Tyler har ikke vært på de beste betingelsene den siste uken, heller, noe som ikke har bidratt til å lindre de overfladiske smertene mine noe særlig.

"Kan dere bare komme hjem snart?" spør jeg.

"Vi er jo hjemme."

Ikke på den måten.

Mamma overser det irriterte blikket mitt, og holder meg på armlengdes avstand. "Lille jenta mi, hva i all verden er det som har skjedd med ansiktet ditt?"

Hun lar forsiktig fingrene stryke over blåmerket mitt under kjeven, og jeg prøver desperat å skjule den korte pusten min - jeg har pustet i korte hiv for å dempe smerten i ribbeina, og til tider høres jeg ut som en kvalt gris.

"Hun fikk seg en på trynet," kommenterer Tyler tørt, og mamma sender han et strengt blikk.

"Vi kom så fort vi klarte," informerer pappa, og gir meg en lang klem han og. "Det er bra skadene ikke var så alvorlig - mor var helt ute av seg i noen øyeblikk der!"

Bra, tenker jeg. Det har hun bare godt av.

Istedenfor trekker jeg på skuldrene. "Det var alt for mye unødvendig oppstyr rundt det hele," lyver jeg, og da Tyler hever øyebrynene, legger jeg på et insisterende, "Virkelig!"

Mamma ler. "Vi vet, kjære. Det er det alltid."

Pappa gir meg et klapp på skulderen, som sender stikkende smerte gjennom hele kroppen. "Vi klarte endelig å roe oss ned da de forklarte årsaken. Makan til flaks du skulle ha, Kels, og at den Parker-gutten skulle være til så stor hjelp."

Bare nevningen av Cayden sitt navn får kinnene mine til å blusse opp, og jeg håper inderlig at foreldrene mine - og Tyler, i all forstand - ikke legger merke til det.

Jeg kremter. "Ja, flaks." I et øyeblikk lurer jeg på hva mamma og pappa har hørt om ulykken min, for om de hadde visst at jeg falt hele de tjuetre meterne fra Harbour Bridge, hadde de oppført seg helt annerledes. Men jeg våger ikke spørre - det er bedre at de blir matet med løgner enn den egentlige sannheten.

"Jeg føler nesten vi må møte denne Parker-gutten," kvitrer mamma.

"Nei!" sier jeg og Tyler unisont, og jeg sender han et drepende blikk i mens jeg ignorerer rødmen i kinnene. "Det er ikke nødvendig," retter jeg med et mer anstendig tonefall.

Cayden dro litt etter ni i dag morges, rett før Tyler stod opp, og jeg har ikke sovet ett sekund siden det. Det merkeligste er, at jeg savner han allerede, og bare tanken på han holder søvnen på avstand.

Mamma plukker opp Isabelle i armene og setter kursen for kjøkkenet, helt ubevisst over fiendtligheten mellom meg og Tyler. "Kom, la oss spise en ordentlig familiemiddag. Vi har noe spennende vi må fortelle dere."

Jeg og Tyler utveksler et kjapt, skeptisk blikk, før vi følger etter mamma.

Jeg og Isabelle hjelper til med å lage mat, og jeg prøver for harde livet å utelate temaet 'ulykke', som mamma hele tiden vil høre om. Det hjelper å spørre henne spørsmål om oppdraget deres nede i Cleveland, en viktig transplantasjon av organer (jeg klarer ikke følge med), for snart er de små skrammene mine glemt.