Dark Secrets

EPILOG I

Lepper kan smile,
munnen kan le,
men sorgen i hjertet
kan ingen se.

Når munnen er stille,
og leppene tier,
da er det utrolig
hva øynene sier

+++

Mrs. Grace Bennett stirret pasienten sin inn i øynene. Hun prøvde å lete etter et tegn til liv, hva som helst som signaliserte at hun faktisk levde.

I de to månedene hun har vært ansatt for å både passe på og kurere henne, har hun ikke vist noen andre følelser enn sorg og tap.

"Du har bursdag i dag," konstaterer hun, men mottar bare et surt blikk fra den nå sytten år gamle jenta.

"Det visste jeg ikke," svarer hun sarkastisk.

Grace nøler. "Han har også bursdag i dag, korrekt?"

"Hadde," retter hun og gnir seg på de blodfattige kinnene. De innhulede øynene stikker ut, og varsler om at jenta er sliten og trøtt.

"Du får ikke nok søvn," sier Grace opplagt.

Hun har studert psykologi i snart seks år, noe som betyr hun er snart ferdig med det profesjonelle stadiet av studiet. Allikavel har de aldri forberedt henne på dette.

De forberedte henne på sorgfulle mennesker med depresjon, de forberedte henne på mennesker som ikke vet forskjellen på virkeligheten og fantasien, de forberedte henne på galskap.

Det hun ikke var forberedt på, var denne typen smerte.

Ikke noe kan måles med denne jenta. Hun har hatt pasienter med depresjon som har prøvd å drepe seg selv gjentatte ganger, jenta er verre. Hun har hatt pasienter som er så dypt inne i sorgen at de ikke er i stand til å tenke på annet, jenta er verre. Hun har hatt pasienter som skriker av tap og bedrag til lungene deres feiler, jenta er verre.

Hun er stille, reservert, og uttrykker svært få tegn til liv og følelser.

"Jeg har fortsatt mareritt," innrømmer hun stille.

Grace nikker. "Om hva?"

Pusten til jenta setter seg i halsen. "Han."

"Hva dreier marerittet seg om?"

Jenta lukker øynene pinefullt og trekker pusten. "Jeg gjenopplever døden hans."

Grace går videre, prøver å ikke bringe opp for mange av de sære minnene på én gang. "Hadde dere planer for bursdagen deres? Dere var vel sammen?"

Jenta nikker, de skjøre armene legger hun rundt den spinkle kroppen.

"Vi skulle besøke hjemlandet vårt, besøke vennene mine. Vi vant en pris sammen på skolen med en skriveoppgave, og skulle bruke pengene til det." Ordene flommer ut av munnen til jenta nå, og dette er kanskje mer enn hun har sagt de siste månedene til sammen. "Jeg har - hadde, unnskyld - en nærme venn der som vi skulle besøke. Men det var ikke bare det, jeg ville vise alle at han er min. Rettelse, han var min."

Store, tjukke tårer renner nedover kinnene hennes, og munnen fordreier seg i et smertefullt minne.

"Jeg har i de tre siste årene hatt mentale problemer; depresjon og angst. Det føltes som om ingenting kunne lette vekten på skuldrene mine, så vi flyttet. Det virket som det beste alternativet der og da. Og jeg møtte han, og for første gang på lenge følte jeg at jeg kunne leve, ikke gå rundt i konstant frykt. Han var kuren til et virus som ikke kunne kureres."

"Det viruset," undrer Grace,"-du er fortsatt i besettelse av det?"

Hun nikker.

"Som en metafor, håper jeg."