Dark Secrets

Smask, smask lille slask

Motstrebende forlot Cayden meg. Mest av alt ville jeg løpe etter han og spørre om enda litt mer tid, men selv jeg er smart nok til å skjønne at akkurat det virker litt overivrig. Tiden er menneskes fiende. Vi kan ikke velge om den skal stoppe, gå raskere, saktere. Alt vi kan gjøre er å sitte og observere. Makten ligger ikke i våre hender, men universets. Vi kan heller ikke be om mer tid, enten det er en tilfeldighet eller skjebnen, vil hendelser ta sted når de er ment til å ta sted, og ting vil skje når det skjer. Vi kan selvfølgelig prioritere tiden vår bedre, men min evne til akkurat det ser ut til å mangle. Hver gang han befinner seg i mitt nærvær, er det som om den sunne fornuften min blir som blåst vekk.

Med en sur mine og mange overdramatiske, triste sukk lukket jeg opp døren.

Skulle jeg bare visst at det var da helvete brøt løs.

Tyler angrep meg fra alle mulige vinkler, og når jeg ganske så plettfritt løy meg ut av hvert argument han pønsket ut, begynte han med det jeg-er-storebroren-din-og-er-bekymret-for-deg-tullet. Jeg er fullt klar over at det egentlig er han som har hovedansvaret for de to lillesøstrene sine nå for tiden, i og med at mamma og pappa aldri tilbringer en hel uke i strekk med oss engang. Men det han ikke har fått banket inn i hjernen er at jeg ikke er så veldig liten lenger, og jeg er i ganske fin stand til å ta vare på meg selv. Men uansett hvor mye jeg hevet stemmen - selv om jeg så behersket som mulig prøvde å unngå akkurat det - ville han ikke høre på meg. Det er som om argumentene og meningene mine gikk inn i det ene øret og ut i det andre.

Men den tiden hvor han til slutt nevnte de pakkede baggene mine oppe på rommet, var da frykten virkelig slo inn. Jeg selv hadde forberedt meg i gru sin tid til akkurat denne problemstillingen. Ordrett og feilfritt hadde jeg repetert det i hodet mitt om hvordan unnskyldningen min skulle lyde. Men når jeg først sto ansikt til ansikt med den overbeskyttende broren min, som jeg beklageligvis glemte at jeg var sur på for å forsvare meg selv i det øyeblikket, klarte jeg nesten ikke å fullføre løgnen min uten skjelvende stemme, unngå øyekontakt og å gni på armbåndet mitt - som Cayden så vennlig og generøst har tildelt meg.

Og det var ikke før han skeptisk lot blikket sitt gli over hele kroppen min, at han la merke til at jeg var dekket fra topp til tå med gjørme. For ikke å glemme kysset jeg bar på venstre kinn. Jeg avledet anklagelsen hans med sviket han hadde utført bak min rygg, og overraskende nok virket det. Jeg snudde hele situasjonen på hodet med en enkel setning, et par falske tårer og hevdet at det ikke var jeg som bedro han, snarere tvert om.

Han lot meg slippe sin nådeløse vrede. Jeg dusjet, prøvde motvillig og skrubbe av meg alle synlige merker av Cayden. Selv om mitt indre jeg ville beholde kysset på kinnet, visste jeg beklageligvis bedre enn det. Etter at jeg tilbrakte en liten halvtime ved sengekanten til Belle og leste favorittboken hennes om monstre og hekser - hun klarte ikke å sove - kollapset jeg sammen i sengen min av ren utmattelse.

Jeg mener, å være forelsket tar virkelig opp tiden din, spesielt en stor del av hjernekapasiteten med alle detaljer om vedkommende.

Men selv hvor utmattet jeg lot til å være, klarte ikke bevisstheten min å slå seg til ro. Tankene fløy rundt i hodet mitt, avledet nervene mine til å slappe av. Jeg stirret på de pakkede bagene mine i enden av sengen, og gledet meg så grufullt til morgendagen at det var skamfullt.

Og når solen endelig kikket gjennom de syltynne gardinene mine, rev jeg av dynen og hoppet glad ut av sengen. Selv så jeg ikke direkte utsovet ut, men jeg så...forventende ut. Nesten lykkelig. Jeg innser at jeg har undervurdert meg selv og evnene mine. Jeg trodde virkelig ikke at jeg skulle få leve et gledesfullt liv igjen, men det gjør jeg. På grunn av han.

Og når jeg skjønte hvorfor jeg er så iherdig overglad, slo det meg som om noen hadde fiket til meg med en murstein.

Cayden.