Dark Secrets

trettisyv | komplett drittsekk

Unnskyld for sen oppdatering!

Kommenter og vote, så kommer delene raskere og får meg til å smile :)

+++

"Hva er det som fikk trusene dine i vri i går?"

Hodet mitt skyter opp fra den hypnotiserte fasen sin og møter det spørrende blikket til Liam.

"Hmm," mumler jeg, lukker skapet mitt med et smell og legger bøkene i armene mine bedre til rette. Sakte, begynner jeg og gå, og Liam dukker opp ved siden av meg, fortsatt ventende på at jeg skal forklare meg selv.

Jeg leter etter de rette ordene, men alt ser ut til å bli feil, uansett hvordan jeg kombinerer de. Hvordan forklarer du til din beste venn at fetteren hans utnyttet deg maksimalt for noen år siden? At fetteren hans er en del av en gjeng som er som en pest for menneskeligheten? At alt som kan tilsvare menneskelighet har blitt tappet ut av kroppen hans? Blitt tappet ut av min - ut av meg?

"Hvor lenge har Dennis bodd hos dere?" spør jeg omsider stille, men til tross for all summingen i korridoren, fanger ørene hans det opp.

"Kanskje to måneder, eller mer? Han er jo uteksaminert for lengst og burde begynne å studere snart, og han er fint i stand til å skaffe seg sitt eget sted. Det er virkelig irriterende å komme hjem fra skolen, og så er all maten spist opp." Kinnene til Liam blir røde av enten ophisselse eller sinne: jeg er ikke sikker.

"Du er ikke veldig begeistret over Dennis, ser jeg," kommenterer jeg tørt, og later som om navnet hans ikke får en bølge av kvalme til å overmanne meg.

Liam fnyser. "Nei, er du gal? Det er så vidt mamma takler han, og det sier litt. Hun har prøvd å få han til å flytte ut helt siden han flyttet inn, for han hadde jo en leilighet med noen venner før de til slutt mistet den."

'Noen venner' får det til å vende seg i magen min. "Hva skjedde?"

"Vel, de flyttet alle hit for sånn to år siden, altså Dennis og denne gjengen. De skaffet seg en delt leilighet, men de mistet den siden de aldri betalte husleie." Liam stopper opp i den folksomme korridoren og stirrer tankefullt ut i luften. "Jeg tror egentlig det ikke var et så stort tap, da. Ingen av de var der noe særlig, ut ifra slik jeg har skjønt det."

Han ser på meg fra siden, og det tankefullet uttrykket hans fordufter når han ser det halvt paniske uttrykket mitt. "Men herregud da, Kelsey. Går det fint?"

Jeg nikker, presser den stigende kvalmen og angsten ned, og mumler: "Ja...da. Eh, jeg bare... vel, jeg og Dennis er ikke på de beste betingelsene."

Liam ler en hånlig latter. "Jeg skjønte såppass da du praktisk talt flyktet ut av døra ved synet av han. Betyr det at dere kjenner hverandre?"

"Nei! Åh Gud, nei!" Jeg rister febrilsk på hodet. "Vi har bare en... ekkel fortid, og har aldri kommet overens." Jeg lukker øynene hardt. Jeg hater virkelig å lyve, men det ser ut som om det er alt jeg gjør i det siste.

Liam er stille en lang stund, og jeg ser skeptisk på han. Røpet jeg for mye nå?

"Har du vært innblandet i virksomhetene til Dennis og gjengen hans, Kelsey?" spør Liam til slutt, lavt som en hvisking under en kraftig regnværsdag.