Dark Secrets

tjue | vi må snakke

"Du ser helt forjævlig ut," hilser Emma meg da jeg kommer inn i kantinen mandag ettermiddag.

"Takk," sier jeg og slenger vesken min ned på en stol, og setter meg tungvint ned ved siden av henne.

"Nei, men sånn seriøst, du ser ikke bra ut," innvender Liam. "Har du i det hele tatt sovet noe denne helgen?"

Jeg rødmer, fordi jeg vet at han refererer til noe og noen jeg desperat har unngått å tenke på siden fredag, og rister på hodet som svar.

Liam er ikke tilfredsstilt med det manglende svaret mitt, og studerer meg nærmere. Han bøyer seg ned til meg og hvisker slik at de andre ikke hører det: "Men, helt på ordentlig, det ser ut som mer enn tapt søvn. Hva er det som har hendt?"

For den tusende gangen siden fredag kjenner jeg tårer som brygger, og for å unngå rare blikk senker jeg hodet men klarer ikke svare han. Så mye som jeg verker etter å fortelle noen om hva som skjedde, om de advarende ordende til William, hvem han i det hele tatt er, Caydens kalde ord og skremmende handlinger, og like lite hvem han omgås med. Jeg har null anelse om hvem de guttene var, null anelse om de såkalte ryktene rundt Cayden som jeg bare har oversett til nå... kanskje Liam vet noe?

Nei - jeg kan ikke dra han inn i dette.

"Såret han deg?" spør Liam.

Igjen rødmer jeg, og nikker, for det er sannheten.

Liam sukker og ser seg rundt på bordet for å passe på at ingen følger med: de gjør ikke det, Emma, Lucas og Sienna sitter dypt i en argumentasjon om mat, og resten av bordet virker like uinteressert og slitne som jeg føler meg.

"Du vet du kan fortelle meg det, Kels." De oppriktige øynene hans er nesten for mye, og jeg svelger, desperat etter å fjerne klumpen av sårbarhet i halsen. Ikke gråt, ber jeg meg selv.

"Jeg vet, Liam. Det er bare... jeg har opplevd så mye som du aldri vil forstå, som ingen noen gang vil forstå."

Hjertet mitt klaprer og brister om hverandre. Var det for avslørende?

"Prøv meg," sier han bare, nå med et lite smil. Jeg flirer.

"Han har ikke gjort noe direkte mot meg. Jeg bare... vel, jeg så han for hvem han virkelig er." Jeg klarer ikke se Liam i øynene, og fokuserer heller på kanten av genseren min.

"Ja, det kan ikke være noe pent syn," grubler han. "Eller, sexy er han vel alltid, men du må ha fått deg en på fleisen."

Jeg klarer ikke holde smilet unna av dette: han har faktisk ingen anelse om hvor rett han har.

"Jeg klandrer deg ikke, Kelsey, jeg har sett hvor sjarmerende han kan være. Altså, Sienna var jo helt hodestups etter at han bare la merke til henne i korridorene."

"Var jeg ikke!" innvender plutselig Sienna, og jeg må le til tross for frykten min om hun har hørt noe mer av samtalen. Jeg vil virkelig ikke ha et hva-var-det-jeg-sa-blikk fra Sienna: hun har vært den med mest advarsler.

"Men, eh, hvem er det han egentlig henger med? Jeg ser lite til han på skolen." Jeg prøver å virke uinteressert, men Liam gliser uansett vitende. Han ser sikkert hvor nervøs jeg er bare på å tenke over han; om jeg møter Cayden i dag vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Begynne å grine igjen, sikkert, sier underbevisstheten min ertende. Jeg kan ikke innvende med noe der.

"Jeg tror jeg aldri har sett han uten gjengen sin," informerer Liam. "De er noen kjekke jævler hele gjengen, så jeg skjønner ikke hvorfor de holder seg så langt unna resten av elevene på skolen. Liksom, tenk på oppmerksomheten de kunne ha fått."