Dark Secrets

tjuesyv | du og meg, kelsey

Det iskalde vannet får klærne mine til å klistre seg fast til kroppen. Kulden penetrerer huden min på en måte som får den til å virke behagelig, så ekstrem at den fremstår velkommen.

Jeg tenker ikke. Som et resultat av både akselerasjonen av fallet og strømmen i kanalen virvler kroppen min rundt i vannet til jeg ikke kan skjelne forskjellen på opp og ned. Det er umulig for meg å forme en ordentlig tanke som kanskje kunne ha hjulpet meg: lammet av panikk og kulde er jeg ikke i stand til å samle ord til tanker. De ligger spredt foran meg og jeg strekker meg etter de men stopper for smerten er så intens, så glødende, så ekte.

Alt jeg klarer å fokusere på er smerten, som noenlunde bedøves av frosten som kribler langs alle nervetråder i systemet mitt.

Maktesløs synker jeg, og jeg tenker at jeg ikke vil dø. To år med konstant forestilling om hvor lett det hadde vært å bare ikke eksistere mer, slutte å leve, er ikke nok. Jeg er livredd for å dø, jeg vil ikke dø.

Jeg lukker øynene da prikker i utkanten av synsfeltet mitt danser på kanten. Reflekser trent opp i seksten år kjemper for å trekke et åndedrag, bare trekke inn, men jeg nekter. Ute av stand til å svømme oppover, til å kjempe mot døden atter en gang, er det å nekte å trekke vannet ned i lungene en liten kamp i seg selv. Jeg tviholder på det usle livet mitt med alt jeg har, med alt jeg eier.

Jeg vet ikke hvor lang tid det har gått før jeg til slutt gir opp. Jeg er ikke klar for å dø, tenker jeg, men det er ikke mer jeg kan gjøre med det. Mørket omslutter meg, og jeg konsumerer det grumsete, mørke kanalvannet, til jeg kjenner det fylle lungene med iskalde strømninger som flytter og dytter og kjemper for plass.

Døden er mer smertefull enn jeg noen gang har sett for meg. Det føles som om noen drar i de skadete lemmene mine i alle retninger og strever med å rive meg i filler. Tankene braser i hodet nå, blusser opp og lyser så faretruende at jeg ikke klarer å velge bare én. Smertene er uutholdelige. Vannet infiltrerer fortsatt meg - hele meg - til det punktet hvor det føles som om alle porer er fylt med is og margen min frosset slik at jeg ikke kan huske hvordan det noen gang føltes å være varm.

Men da jeg kjenner den ujevne rivingen i armen, innser jeg at jeg ikke er død. Ikke enda. Smerten konkurrerer mot bevisstheten og nekter å la meg miste fatningen helt. Og smerten er så inntrengende fordi det nettopp er noen som drar i lemmene mine, kjemper seg veien opp mot overflaten samtidig som de trosser strømmen og vekten av både min og sin egen kropp. Jeg tvinger meg selv til å holde meg rolig, bare litt til, bare i noen få sekunder, for jeg vil ikke dø.

Til slutt rykker det mer hardhendt i armen min - akkurat i det jeg skal til å slippe det tviholdende grepet på livet mitt - så hardt at jeg vil skrike, men ikke klarer annet enn å forbli like stiv, like lammet. Kulden legger seg om ansiktet mitt og stikker huden som ørsmå nålestikk da det bryter vannoverflaten.

Jeg vil puste, jeg lengter etter oksygen, ønsker det så sterkt at behovet nesten overstrider den bærende smerten - men det går ikke. Musklene mine vil ikke samarbeide, og det er ikke før jeg blir halt i land og kastet på ryggen på hard undergrunn at jeg skjønner hvorfor. Jeg blir dyttet til siden, og ut av munnen min renner det varmt, gjennomsiktig slim, først en hel mengde, så klarer jeg å tvinge lungene mine til å hoste, og en strøm av samme væske fosser ut.

Jeg brekker meg til det ikke lenger er noe å kaste opp. Jeg hoster til det føles som om jeg skal kvele opp mine egne lunger.

«HVA ER DET DU TENKER MED?» skriker en hes stemme til meg, maskulin og dyp og gjenkjennelig. «Du kunne ha dødd!»

Jeg klarer ikke svare, klarer ikke annet enn å pese og være takknemlig for den fuktige, oksygenbefattede luften som erstatter vannet i lungene mine. Jeg har aldri i hele mitt liv vært så takknemlig for noe jeg aldri har skjenket en tanke.