Dark Secrets

Utnytte at du er full

"De som elskes, kan ikke dø, fordi kjærlighet betyr udødelighet," hvisker jeg for meg selv, sender sitatet over sengen enda et blikk og slenger vesken min ned på gulvet med altfor mye styrke.

"Ah, Dickinson, digget den dama." Cayden dumper bagen min ned på gulvet med tilnærmet like mye styrke, og gliser sleipt til meg.

"Ikke si meg at du har bestilt et hotel-rom for folk på bryllupsreise." Jeg snur meg anklagende rundt og peker en advarende finger mot Cayden. Han smiler uskyldig, tar sats og hopper opp i enorme dobbeltsengen min med roseblader strødd utover. De blodrøde rosebladene blir misformet, og det nå totalt utformede hjertet som var der før Cayden hoppet, er fullstendig borte.

"Slapp av, den eneste som skal besøke deg i denne brudesuiten; er meg." Han flirer av sin egen perverse spøk, og jeg klarer ikke annet enn å smile.

"Er du bekymret for i morgen?", spør jeg, og setter meg nølende ved siden av han på sengen med beina i skredderstilling.

Ansiktet hans lyser opp i en fornærmet grimase. "Selvfølgelig ikke! Jeg kommer til å vinne hele mesterskapet, og forhåpentligvis noen jenters hjerter."

Han har allerede mitt hjerte.

"Jeg tror du allerede har vunnet noen hundretalls," jeg nikker hodet i retningen av den lille balkongen med utsikt over en søt og trang gate utenfor. Denne delen av Hollywood - i hvert fall det jeg foreløpig har sett - minner meg overraskende nok om en vakker liten by; trange gater og selgere med boder på hvert hjørne, lys utenfor koselige kafeer og en søtlig, sterkt-luktende eim av mat hvor enn du går.

Han gliser raskt, hopper opp av sengen min og spurter bort til døra som leder til balkongen. Før jeg i det hele tatt har fått reagert, har han låst opp døren og steget ut. En haug med hylende skrik lyder, og Cayden sin perfekte latter som klukker. Jeg følger på et øyeblikk ut, men stopper brått da jeg innser at den lille mengden av tenåringsjenter har firedoblet seg - minst.

"Alle disse unødvendige plakatene som henger rundt i byen er kanskje ikke så patetiske allikavel," gauler han stolt.

Jeg klarer ikke å hindre øynene i å himle, og når han ser det slapper han meg mildt på kinnet. Synkron-hviningen fra gaten minst tjue etasjer nedenfor forsterkes med en stikkende lyd som svir i ørene.

"Du mener de plakatene av deg uten skjorte?", erter jeg, og han rusker håret mitt, før han spaserer bort til kanten og lener seg forover. Jeg hyler og løper for å holde tak i han, og overraskende nok lar han meg gjøre det.

"Tenker du det samme som meg?", spør han lurt, uten å vike med blikket.

"Hvis vi tenker det samme, er ikke det en særlig hyggelig ide." Forsiktig slakker jeg grepet mitt om han, men angrer i noen sekunder i det hendene mine blir kalde igjen.

Men før jeg rekker å stoppe han, flyr spyttet hans ned mot paviljongen. Etter noe som føltes som flere minutter, splætter den hvite klumpen rett foran føttene til en fan, som ivrig bøyer seg ned etter det.

Jeg skjærer en grufull grimase. "Æsj."

"På eBay må den klumpen med spytt være vært minst titusen," sier han.

"Spyttet ditt? Det tviler jeg uhederlig sterkt på." Igjen skjærer jeg en grimase som viser hvor mye jeg avskyr hele dette temaet.