Dark Secrets

tjuefire | svelget spyttet ditt

enda en oppdatering! vote ved å trykke på stjernen i hjørnet :))

...må bare si kjapt at det kanskje kan bli litt intenst i dette kapitlet, og at dette er den eneste advarselen dere får ila hele boka (sånn, jeg orker liksom ikke advare alle jomfru-øyne for hver gang Kelden opererer :)

enjoy!!

+++

Det finnes dette lille øyeblikket når du våkner opp hvor du ikke husker noen ting. Du er ikke plaget av tanker eller hendelser som preger deg, og trykket i brystet har ikke rukket å slå rot enda. Alt står stille i en verden full av kaos.

Personlig lever jeg for de sekundene med total og lykkesalig forglemmelse.

Helt til minnene dukker opp.

Jeg stønner og setter meg raskt opp. For raskt. Hodet mitt dunker, øynene mine svir og sikkel har samlet seg i munnvikene mine. Jeg tørker det fort vekk, i håp om at ingen så meg.

Når den tanken streifer hjernen min, ser jeg meg desorientert rundt i rommet. Månen kaster et hvitt skjær over det mørke rommet jeg oppholder meg i, og den myke sengen jeg ligger på, er redd opp. Hvor i svarte bananskall er jeg?

Jeg skvetter bakover mot karmen til sengen i det døren åpnes og lukkes så raskt at de treige øynene mine ikke klarer å registrere hvem det er. Jeg trekker pusten skarpt.

Mørket konsumerer meg som et teppe, og jeg kjenner at tilstedeværelsen til personen er så uvelkommen at nervene mine skriker at jeg må komme meg ut. Jeg reiser meg, men oppdager at både skjørtet og skoene mine er borte, og dét faktumet får angsten til å angripe meg med sleipe fingre.

"Hei, hei, Kelsey, det er bare meg. Slapp av."

Cayden setter seg ned ved siden av meg på sengen og trekker meg mot brystet sitt. Stemmen hans er mørk og kjent; lukten av han roer nervene mine, men jeg står fortsatt igjen med en skrikende følelse i brystet og tårer i øynene.

"Hva skjedde?" kveler jeg fram.

Soverommet er ukjent, og under oss rister gulvet nådeløst. Jeg husker vagt omstendighetene mine, og gjenkjenner i et øyeblikks panikk at jeg nesten ikke har sett noe til Emma og Sienna i løpet av hele kvelden, og Tyler skulle kjøre meg hjem. De må være hysteriske.

"Angie Kooper," svarer Cayden med leppene mot håret mitt. "Jeg sa ifra til vennene dine hvor du ble av, de spurte etter deg."

"Hvor ble jeg egentlig av?" spør jeg svakt, og brystet hans rister av latter.

"Du besvimte helt plutselig i gangen nede for ti minutter siden. Du holdt en rød kopp i hånden, så jeg antar at du bare drakk noe du ikke tåler. Jeg tok deg med opp hit."

Hjertet mitt begynner å banke mot brystet når jeg husker at William ga meg drikken sin... kan det være en tilfeldighet? Jeg drakk jo av Cayden sin kopp like før det, det kan like så godt være noe i den koppen. Skal jeg satse på rene tilfeldigheter? Burde jeg si det til Cayden?

Nei, fastslår jeg. For til tross for den hamrende hodepinen, føler jeg meg helt fin. Svimmel er jeg ikke heller.

Han sier ikke noe på en stund, men bare knuger på knokene sine. Da jeg kikker ned på de, oppdager jeg overrasket at knokene hans er blodige og forslått.